Grå røyk stiger stille opp fra et gresskledd tak. Sauebjeller skramler i det fjerne. Ellers er det ikke en lyd å høre.

Reidunn Lea Botnehagen åpner døren på et brungult tømmerhus med blå karmer.

– Uten fortiden, går vi fattige inn i fremtiden, sier Botnehagen og ber oss inn til et overnattingssted utenom det vanlige.

Tragisk ulykke

Vi har kjørt øst fra Stavanger, under verdens lengste undersjøiske tunnel. Vi har kommet opp igjen i dagslyset og passert Preikestolen.

I stedet for å lete etter vår indre Tom Cruise, har vi kjørt videre. Innover stadig mer kronglete veier, inn blindveien som smyger seg langs Haukalivatnet, forbi minnesmerket over de seks store og små som druknet i en grufull robåtulykke her vinteren 1909. En time etter at vi forlot Stavanger i 2020, parkerer vi i 1850.

I hvert fall nesten.

Ved Haukalivatnet i Ryfylke har den klassiske husmannsplassen fått sitt comeback – som overnattingssted og historietime. Foto: Paal Kvamme

Østenfor spa, bortenfor wi-fi

På sin egen fjellgård har Botnehagen startet Haukali 33/3. En gammeldags husmannsplass der nysgjerrige kan bo som i 1850. Innlagt vann er like fjernt som wi-fi, ved til oppvarming og matlaging skal du hugge selv. Og skal du dusje etterpå, blir det ute i Guds frie natur.

– Jeg vil at folk, ikke minst de unge, skal forstå historien vår, hvor vi kommer fra. Norge er ikke bare et oljeland som klarer seg best av alle. Vi har også slitt. I 1850 var Norge blant Europas fattigste, og husmannsfolket var de aller fattigste, sier Botnehagen.

– Når du har fylt 50 år selv, føles det ikke som om 150 år er så lenge siden.

Saueull i vegg

Med grunnflate på 36 kvadrater er tømmerhytten på ingen måte prangende. Den sto ferdig i 2018 og er bygget i grovt tømmer og med gammeldags lafteteknikk. Isolasjonen er ull fra norsk spælsau fra egen buskap. De varmgule veggene er malt med linoljemaling som var vanlig på 1800-tallet. I filleryen på gulvet i oppholdsrommet er det brukt stoff fra brudekjolen til en av hennes forgjengere.

Nysydde klær i gammel stil henger klar til utlån. Foto: Paal Kvamme
– Jeg vil at folk skal forstå historien vår, sier Reidunn Lea Botnehagen. 33/3-navnet kommer fra gårdsnummeret. Foto: Paal Kvamme

– Før jeg selv ble mormor, syntes jeg ikke at fortiden var så spennende. Men så begynte jeg å tenke på hvordan mange mennesker som kunne leve på så lite plass. I så enkle forhold. I et hus som dette, ikke langt herfra, skal det ha bodd 28 mennesker, sier Botnehagen.

Enkle kår

Husmannsordningen i Norge nådde sitt klimaks midt på 1800-tallet. Mennesker uten odelsrett eller penger nok til å kjøpe en egen gård, fikk leie et jordstykke av bonden, ofte med arbeid som betaling. Tilværelsen var knallhard, og forventet levealder var under 50 år.

– Da min morfar døde, 100 år gammel, visste han neppe at han kunne gå opp til villepletreet i bakken og se helt til Preikestolen. Livet besto av å jobbe og sove. Hvis noen døde på den tiden, ble de gjerne liggende i stuen en periode, sier Botnehagen.

Tanken er ikke å tilby en fullblods, autentisk 1850-tallsopplevelse, men en smak av svunne tider.

– Det skal være en historietime, sier hun.

– Men litt har vi jo jukset.

På hemsen er det ti sengeplasser på rekke og rad. Batteridrevet lampe gjør det mulig å lese Donald når kvelden nærmer seg. Foto: Paal Kvamme

– Unikt prosjekt

– Et unikt, dristig og spennende prosjekt, sier Olav Tegle i Innovasjon Norge (IN) Rogaland.

IN har støttet overnattingsstedet med en halv million kroner og har blant annet hjulpet med å kvalitetssikre ideer, fintrimme profilen og å finne tre ulike kundegrupper:

  • Norskamerikanere som vil tilbake til røttene

  • Nordeuropeere som søker fred og ro og som vil se Preikestolen

  • Norske opplevelsesturister

Tegle understreker at prosjektet knyttes til både reiseliv, landbruk og lokal mat, som alle er satsingsområder for Innovasjon Norge.

– Å skru tiden tilbake til 1850 er vel det motsatte av innovasjon?

– Hehe, jo da. Men en så gjennomført slow life-opplevelse er også en slags innovasjon. Og ekte, autentiske opplevelser slår an i reiselivet, sier Tegle.

Tisse ute

Det er ikke alt i huset tipptippoldefar ville ha gjenkjent. På kjøkkenet er det både elektrisk komfyr og et skjult kjøleskap. Den som forviller seg bak kniplingsgardinene, vil finne lysbryteren til den meget sjenerte taklampen over stuebordet.

Selv om store og små gutter bes lette blæretrykket ute i Guds frie natur, er det installert forbrenningstoalett. Og den utendørs dusjen byr heldigvis på oppvarmet vann.

– Hemsen på de opprinnelige husene var mye lavere under taket, men på grunn av brannforskriftene, måtte vi lage det høyere, sier Botnehagen.

Som bygutt synes Kasper Flem Kvamme (8) at hønsene er skumle. Foto: Paal Kvamme

Fire timer å vente

Om det passer med sesongen, kan gjestene være med på lamming, sauesanking, potetplukking og annet gårdsliv. Fisken venter i fjorden, og nede ved vannet står robåten klar. Er du heldig, kan du få deg et egg eller to i hønsehuset, og vil du bake brød på gamlemåten, ligger gamle oppskrifter klare.

Husk bare å planlegge litt før blodsukkeret raser. Det tar fire timer med vedfyring før bakerovnen er varm nok. Det betyr god tid til å sette deigen, eller ta en kaffepause. Kaffekvernen står klar, så det er bare å sette i gang med å male bønner. Bare husk å fyre opp vedovnen slik at du får kokt vann i kaffen.

– Det er et nisjeprodukt. Men på en måte er dette luksus, siden det er en annerledes opplevelse, sier hytteverten.

Oppvasken skjer ute i det fri. Foto: Paal Kvamme

– En trend å logge helt av

Merete Habberstad, kommunikasjonsdirektør i NHO Reiseliv, mener at Haukali 33/3 treffer tidsånden godt.

– Det er en trend at mange vil logge helt av i ferien. Dette konseptet kan treffe nettopp dette med å «skru tiden tilbake» uten mobil og sosiale medier, sier Habberstad.

Hun sier at mange ikke vil være «typisk turist», men søker mer autentiske opplevelser.

– Jeg er kjempeimponert over bedrifter som har vist evne til nytenkning og som kreativt tester ut nye konsepter. Det er de spesielle overnattingsstedene som tilbyr opplevelser og naturbaserte aktiviteter, gjerne også lokal matkultur, som har hatt flest gjester i sommer.

– Er turister klare for å betale for opplevelser som gir mindre komfort?

– Ja, det er et marked for «sakte-turisme». High-end turister er villige til å betale litt ekstra for en unik, skreddersydd og personlig opplevelse. Det kan godt være eksklusivt, selv om komforten er relativt enkel, sier Habberstad.

Ingen bønn, nå er det bad

Det er lørdag, historiens egen badedag («lørdag» kommer fra det norrøne «laugardagr», som betyr vaskedag). Mens mor knytter forkleet rundt livet og setter deig inne, vil yngstemann prøve en av de gammeldagse badestampene utenfor huset.

Uten innlagt vann, er en fin vannbeholder kjekt å ha. Foto: Paal Kvamme

Det går ikke akkurat fort: Vannet må hentes ute, bæres inn i huset og så varmes på vedovnen. Når vannet omsider er varmt, skal det bæres ut igjen og rundt huset og dumpes i stampen. Så skal gjerningen gjentas i det bortimot uendelige.

Det hele tar så lang tid at vannet i sinkstampen nesten er kaldt før neste bøtte med varmtvann er klar. Det er tungvint, langsomt og skvulpete, og snart skjønner vi hvorfor man bare lauget seg én dag i uken.

Minstemann Kasper Flem Kvamme tester «hine hårde dagers» badekar. Det tar tid. Foto: Paal Kvamme

Ikke siste mote

Skumringen siger sakte inn over Ryfylke. Lysskjæret fra blafrende stearinlys flakker fra bord og vinduskarmer, og ungene viser ennå ikke tegn til Ipad-abstinenser.

Etter utendørs tannpuss kravler vi den stupbratte trappen opp til hemsen. Her er sovesalen, ti solide sengeplasser på rekke og rad. At de ikke er dimensjonert som på 1800-tallet er det ingen grunn til å klage over, ei heller at Botnehagen droppet ideen med å bruke halm i sengene.

Oppe på hemsen finner du også noe retrofanatikerne: Et stativ fylt med nysydde, gammeldagse klær som gjestene kan låne for virkelig å gå inn i rollen som tippoldefar.

Eller i hvert fall ta Instagram-vennlige feriebilder.

Haukali 33/3 ligger i vandreløypen rundt Lysefjorden. Foto: Paal Kvamme