Ettermiddagssolen blunker til oss gjennom kremhvite seil. Det er knapt en krusning på fjorden. Et vindkast skyver den lange, slanke mahognibåten gjennom vannet, med ripen bare så vidt over Raunefjordens kalde saltvann. Det er et vakkert skue, så vakkert at selv landkrabber vil skjønne hvorfor konstruktøren ble kalt «linjenes mester».
– Vi kaller henne «den gamle damen», småroper rormann Terje Skevik (53).
– Og vi er enormt glade i henne, smiler copilot Knut E. Kismul (62).
Omsider er «Ambition» kommet til Bergen, hvor den elegante seilbåten skulle ha lagt til kai for første gang for over 100 år siden.
Sjøsatt i 1918
På kalenderen sto det 1917. Ute i verden raste verdenskrigen. Hjemme i Bergen satt forretningsmannen Johan Chr. Isdahl og signerte bestillingen på en ny lystbåt. Regattabåten skulle bygges av fineste mahogni, den skulle hete «Ambition», og oppdraget gikk til den berømte båtkonstruktør Johan Anker på Vollen i Asker.
Johan Anker – for øvrig et godt navn for en båtbygger – var en fremragende seiler, med to OL-gull. Han var en nær venn av kongefamilien og bygget to lystbåter for kronprins Olav. Sommeren 1918 ble Isdahls nye lystbåt sjøsatt i Asker, klar for å seiles hjem til Bergens Seilforening.
Den skulle bare testes litt først.
Saget av hekken
Ankers rykte som konstruktør av raske seilbåter gjorde at «Ambition» ble valgt til å representere Norge i kampen om Øresundpokalen. Med konstruktøren selv om bord slo «Ambition» både de danske og svenske konkurrentene. For første gang hadde Norge vunnet den prestisjefulle seilasen. Det må en dansk grosserer ha syntes var skikkelig irriterende. I hvert fall ga han Isdahl et tilbud som bergenseren åpenbart ikke kunne si nei til.
Isdahl dro hjem til Bergen uten «Ambition». Han skulle senere bli kjent for noe helt annet enn trebåter. Isdahl ble nemlig midtpunkt i en av datidens største sosietetsskandaler. Konen Marie forlot den søkkrike forretningsmannen og deres datter til fordel for en eksentrisk, lutfattig komponist ved navn Harald Sæverud.
«Ambition» ble værende i Kongens by, der den passende nok ble seilt av kong Christian X før marinen overtok den smekre seilbåten. På 1950-tallet ble «Ambition» solgt ut på privatmarkedet, og en av de senere eierne var kanskje ikke så snill mot den norske skjønnheten.
Båten var nemlig noe over 12 meter lang. For å kunne konkurrere i en klasse forbeholdt seilbåter under 12 meter, saget mannen rett og slett av hekken på Johan Anker-båt nummer 208.
Årets båttrender: Du behøver ikke å betale en formue for en gjennomtenkt og solid småbåt
Anker-funn
Mange år etter at «Ambition» ikke kom seg til Bergen, møttes Terje Skevik og Knut E. Kismul på ingeniørhøyskolen i samme by. Knut var Terjes lærer, og snart fant de en felles pasjon for trebåter.
– Vi hadde snakket om at det hadde vært kjekt med en lang, smal og elegant båt, sier Kismul.
I 2003 ga nettsøket plutselig resultater. En ekte Johan Anker-båt var til salgs i Danmark. Duoen kom seg sørover så fort beina bar dem. 85 år forsinket kunne «Ambition» endelig seile inn til Bergen, rett nok ved hjelp av en tjue meter lang semitrailer om bord på danskebåten.
Snart skjønte de at den gamle damen ikke bare var lekker, men også lekk.
Sytten års arbeid
Planen var klar. De skulle bruke båten om sommeren og pusse den på vinterstid – men ikke mer enn at den var klar til neste sommer. I sytten år har de to brukt mer eller mindre hver eneste onsdag ettermiddag i vinterhalvåret på båten.
– Vi har gjort mye under vannlinjen for å få henne tett. Det kalles lusing, sier Kismul.
– Bordgangene, altså treverket som går langs skroget, er ikke limt. Trebordene er bare veldig nøyaktig tilpasset og ligger helt i hverandre. Med årene hadde det kommet noen sprekker, sier Skevik.
Ekte gull
Mahogniskroget ble malt hvitt, med en tynn linje 24 karats bladgull som prikken over i-en. Men de ga seg ikke med selve skroget.
– Vi rev ut alt som var av innredning og har laget absolutt alt nytt. Vi har brukt en uhorvelig mengde helger på interiøret, sier Terje.
Fremme i båten er det to sengeplasser, men båten er så lav under taket at man får blåmerker i pannen bare av tanken på å sove der. Det finnes til og med et toalett der man bør ha hodet opp takluken for å sitte. Interiøret har ellers et forbløffende antall kriker og kroker og skuffer og småskap. Hver minste kvadratcentimeter synes utnyttet.
Krevende å seile
– Hun er kjempegøy å seile! Du kommer veldig nært vannet. Det er ikke mange centimeterne med ripe før du er helt nedpå, sier Skevik.
Seilbåten gjør ni knop under gode forhold. Med et mannskap på to og mye seilareal på en slank, lang båt er den relativt krevende å seile når havet tøffer seg.
– Disse båtene ble nok laget for å seile i lett vind inne i Oslofjorden, tror Kismul.
At den tolv meter lange seilbåten kalles en sjumeter, er ikke bare for å forvirre folk. Det handler om en gammel måte å klassifisere båter på.
– Det handler om seilareal, bredden på båten, vekten og en helt masse ting, forteller Kismul.
I dag har sjumeteren også blitt en sjuwatter.
Bli med på elvetur: Det er som å padle gjennom et Gude-maleri
Forsiktig modernisering
På diskret vis er den gamle damen oppgradert med moderne utstyr som Anker og Isdahl neppe hadde sett for seg. Fiffig gjemt i ulike mahogniskuffer og -skap finnes både GPS og solcelledrevne vind- og hastighetsinstrumenter. De kommuniserer trådløst med vindmåleren i toppen av masten. Under trappen ned til kahytten ligger en elektrisk kjøleboks. I tillegg er seilbåten blitt tatt av den elektriske vinden som blåser over Norge.
På 1980-tallet ble det installert en totaktsmotor på 12 hestekrefter.
– Da vi skulle starte den opp første gang, røykla vi hele seilforeningen, humrer Skrevik.
Ingeniørene erstattet den finske bensinmotoren med en dansk elmotor på sju kilowatt. Akslingen var jo allerede på plass, så de trengte bare å kjøpe et ferdig elmotor-sett og laget nye motorfundamenter i eik. Under dørken ligger det fire lithiumbatterier på 48 volt, som fulladet med landstrøm gir ti nautiske mil.
– Har rekkeviddeangsten inntatt fjorden?
– Hehe. Den har vi absolutt kjent på, gliser Terje.
– Så vi har lært oss å vente til vinden kommer tilbake.
Seilende skulptur
– Hvorfor ville dere ha akkurat denne båten?
– Designet, sier Skevik.
Hendene hans begynner å skulpturere usynlige former i løse luften.
– Altså, når du ser denne hekken, denne baugen, de formene ... At det går an å få så smekker linjeføring. Og alle disse buene i hekken, formene som forsvinner ut i null bak ... Det er vakkert, sier Skevik.
Kilder: ambition.no, Dansk forening for ældre Lystfartøjer, Norsk maritimt museum, Vollen historielag