– Førsteinntrykket var ikke så bra, sier Ole-Jakob Nilsen.
– Bilen var mer eller mindre istykkerkjørt. Å finne girene var som å spille Lotto, og bremsene var som smør, sier 26-åringen.
Mens huskatten Mercedes lusker under bordet, sitter matfar og mimrer om Berlin-turen for fem år siden.
– Jeg hadde aldri vært i Tyskland før. Øverst på ønskelisten sto Trabi-safari, en sightseeing der man kjører Berlin rundt i en Trabant. Utrolig fascinerende, forteller han.
Om han ikke ble imponert, så ble han i hvert fall fascinert. Over en av verdens mest uglesette biler, et blårøykspyttende symbol på østblokken, en trang bil med kropp av presset bomull og utslipp som en sliten jumbojet.
30-årsjubileum for Trabanten i vest
I år er det tretti år siden den kalde novemberkvelden da Trabanter plutselig begynte å fosse inn over Vest-Europa.
– Interessen for østtysk kultur kom før bilen, sier Nilsen mens han henter noen flasker Wostok, en sovjetbrus med smak av ... furu.
– Det er noe helt spesielt med et så lukket land, der Stasi lusket rundt i folks leiligheter og installerte mikrofoner, og den kalde krigen som ikke var noen krig. Det er utrolig hva staten gjorde for å opprettholde kontrollen, sier Nilsen.
Han humrer.
– Jeg er med i et Trabant-forum på Facebook. Da et av medlemmene der demonterte taktrekket på bilen sin, fant han en mikrofon.
Sveinung Tilseth (21) og Sander Kanestrøm (20) har reist over 4600 kilometer uten å bruke én krone på transport
Parkert da Muren falt
Bilturen i Berlin satte sine spor i den unge vestlendingen. Da et hyggelig skatteoppgjør senere åpenbarte seg på bankkontoen, kastet Nilsen seg over veteranbilannonser i inn- og utland. I Tyskland fant han en eplegrønn Trabant som hadde stått i en garasje siden 1989.
– Bilen tilhørte en østtysk lege. Da Muren falt, pakket familien det de fikk plass til i Trabanten og stakk vestover. 25 år senere sto bilen fremdeles i garasjen, med østtyske skilter på, sier Nilsen.
Trabanten var intet drømmefunn. 1964-modellen hadde sine sår og skavanker, og selv dagens eier synes ikke det var et godt kjøp.
– Men har du først dratt til Tyskland med bil og henger, så er det vanskelig å kjøre hjem tomhendt.
Det vakte oppsikt da den første eieren satte seg bak rattet i denne bilen. 100 år senere får den fortsatt folk til å snu seg.
Kropp av bomull
Trabant kom på markedet i 1957, med en bitte liten totaktsmotor på intet mer enn 18 hestekrefter. For å spare på verdifullt stål, ble karosseriplatene laget i Duroplast, et plastprodukt forsterket med bomull resirkulert fra industrien i Sovjetunionen. På det verste var det over ti års ventetid for å få seg en Trabant, og bilen ble produsert uten særlige endringer i over 30 år. Flere ganger gjorde fabrikken forsøk på å modernisere bilen, men hver gang sa myndighetene nei - det ville bli for kostbart.
– Dette var østblokkens egen folkebil, på samme måte som Vest-Tyskland hadde Volkswagen og franskmennene 2CV. Det var biler som ble laget så billig som mulig, med enkle løsninger som skulle være lette å fikse. Skal du ha spylervæske på frontruten, må du sitte og trykke på håndpumpen, sier Trabant-entusiasten.
Noe så luksuriøst som en bensinmåler fantes ikke - her var det å parkere bilen, lukke opp panseret, og dyppe en målepinn ned i bensintanken.
– I 1985 kom den virkelig store oppgraderingen: Fireekers ratt, rullebelter, 12-volts elektrisk anlegg, nakkestøtter og tokrets bremsesystem, sier Ole-Jakob Nilsen.
Han har toppmodellen De Luxe, en versjon rikt utstyrt med både grøftelys, tofarget karosseri, krommete støtfangere og ... vel, det var det. 1964-modellen har en luftkjølt tosylindret totaktsmotor på 600 ccm, som på denne tiden hadde fått 26 hestekrefter.
Malene Varvik (20) tok lappen på under åtte uker. Mange i bransjen er skeptiske.
Det er en morsom bil som sprer glede. Folk stopper midt i fotgjengerfeltet for å ta bilder.
– Bedre enn sitt rykte
I dag er den kermitgrønne legebilen igjen ved god helse. Ingen skal påstå at dette lille stykke Øst-Tyskland glir ubemerket gjennom hverdagen. Litt på grunn av totaktsmotorens uvante knatring, men også fordi den er sjokkerende grønn og alltid har både treski og brun koffert på takstativet.
– Det er en morsom bil som sprer glede. Folk stopper midt i fotgjengerfeltet for å ta bilder, mens bilene som står bak meg tuter fordi jeg ikke kjører, sier 26-åringen.
Han mener at Trabant er bedre enn sitt rykte.
– Det er veldig enkle biler, motoren har bare fem bevegelige deler. Det er en fantastisk bil å lære seg å skru på. Deler er det lett å få tak i, og de er relativt billige. Trabant er en fantastisk bil - hvis du skal lære deg å skru.
– Men er det en god bil?
– Den er ålreit å kjøre, en grei bybil. Altså, den har sviktet meg et par ganger, men det har vært min egen feil. Det er en bil som krever tilvenning, sier han.
Må blande selv
En i dag pussig løsning er at totaktsmotoren må ha olje blandet rett i bensintanken, akkurat som på gamle påhengsmotorer. Siden oljen distribueres av bensinen, må man trykke på gasspedalen for at motoren skal få nok smøring.
– Slipper du gassen når du kjører, vil motoren skjære seg, sier Nilsen.
– Hvordan er utslippene, tror du?
– Det er en av verdens mest forurensende biler.
– Tenker du på miljøaspektene ved å kjøre 50-60 år gammel Trabant?
– Nei. For meg er det en hobby, og det blir stort sett småturer. Men den blir nok ikke MDG sin partibil, for å si det forsiktig, sier Nilsen.
– Selv om den er grønn.