Verden over er han kjent for Satyricon, en av norsk black metals største eksportartikler. Hjemme i Norge er Sigurd Wongraven vel så kjent som skaper av Wongraven Wines.
Men denne solfylte ettermiddagen handler det om en annen type svart metall, en annen intens lydopplevelse: En Porsche 911 Carrera S med 420 hestekrefter.
Et vink av glede
– Så du det? roper Wongraven entusiastisk.
911en hans glir sakte gjennom Nordstrand i Oslo. Wongravens gledesutbrudd skyldes ikke bare at han ser en annen Porsche i et hav av kommunegrå elbiler, men at fyren i den andre Porschen vrikket på håndleddet. En subtil hilsen, fra et 911-ratt til et annet, et tegn på broderskapet som Wongraven setter så høyt.
– Jeg bruker mye tid på Porsche. Særlig i år, når alle konsertene mine er avlyst, har det vært helt ekstremt, sier 44-åringen.
Grønt lys. Bilen drar av gårde, med et hint av asfalt, lær og varm gummi.
– Akkurat som mine beste gitarer, er Porschene en forlengelse av meg selv. Hvis noe er galt med en av bilene, blir jeg oppriktig lei meg.
Knut Aandahls 58 år gamle bil vakte oppsikt da han flyttet hjem til Norge
Løpsbil i garasjen
Hjemme i garasjen venter en annen 911, en rød GT3 som brukes til banekjøring. Hos Wongraven betyr det at den blir mye brukt.
– I dette sommerhalvåret har jeg kjørt 10.000 kilometer i GT3en. Nær sagt all kjøringen er til, fra eller på banen. Jeg blir rett og slett glad av å kjøre den.
Musikerens kjøreglede handler lite om teknikk og ingeniørkunst. Det handler om estetikk, om lydene, om responsen i GT3ens 500 hestekrefter, og om den sitrende gleden ved å kontrollere bilen så godt som han klarer der ute på banen.
– Når alt klaffer, er det lite som er gøyere, sier han.
– Små, svingete bakveier er hyggelig, men jeg får ikke hentet ut det som bor i bilen på offentlig vei. Som voksen mann er jeg konstant bekymret for om en syklist eller noe annet venter bak neste sving. Men på bane kan jeg kjenne på hvilken balanse som bor i en 911, til tross for at motoren sitter bak.
Tidlig krøket
Det begynte tidlig. Wongraven er født i Trøndelag, der faren drev med bilimport ved siden av gårdsdriften. Oppveksten var en kakofoni av ulike forbrenningsmotorer, fra traktorer og landbruksmaskiner til bruktimporterte Mercedeser.
– Min greie ble sportsbiler. Det skyldes vel kunstneren i meg, estetikeren, sier han.
For 16 år siden skjedde det Wongraven kaller «et definerende øyeblikk». En vårdag lånte han en Porsche 911 som var til salgs. Han kjørte innover øde veier i Maridalen, elsket den analoge kjørefølelsen.
– Jeg tenkte at dette var for dyrt og snudde for å kjøre tilbake til forhandleren. Etter en sving, giret jeg ned og tømte andregiret bortover en slette. Motorlyden fylte kupeen, og jeg skjønte at jeg ikke kunne levere bilen tilbake, sier han.
– Så det handler om å prioritere. Jeg har to kompiser som drømmer om Porsche, men sier at de ikke har råd. Begge har dyr båt og hytte.
Tomrommet
Årene gikk. Det ble giftermål, det ble enebolig, og lyden av hylende dekk ble erstattet av barneskrik. Man kan si mye fint om en Boxster S, men en ideell familiebil er toseteren ikke. Snart var Wongraven porscheløs.
– Savnet var så ekstremt at jeg flere ganger dro til Rudskogen med kone og barn, bare for å se andre kjøre på bane, sier 44-åringen.
Kompromisset ble en Porsche Cayenne. Etter sju år med porschetørke var Wongraven tilbake på banen, og snart sto han der med nøklene til 911en du ser på bildene.
Selv om musikeren elsker lyden og følelsen av en sekssylindret boksermotor, er den svarte 911en i ferd med å vike for en elektrisk Taycan 4S.
– Taycan er en fullverdig Porsche. I hverdagen er en elektrisk bil mer hensiktsmessig, sier Wongraven.
Taycan-kjøpet ble ikke tatt godt imot hjemme, i hvert fall ikke hos husets fireåring.
– Han er minst like stor Porsche-fan som jeg. Da jeg fortalte at vi skal få oss Taycan 4S, svarte han «åneeeei», flirer Wongraven.
Guttungen var utrøstelig og syntes det var utilgivelig at far ikke hadde kjøpt verstingversjonen, Taycan Turbo. Først da far røpet planene om å foliere bilen i dekoren som Porsche brukte på LeMans-banen i 1970, var det greit.
– Begge guttene synes Porsche er en fin greie. Spesielt han yngste føler at dette er en fin ting å dele med sin far, slik jeg følte det da jeg satt på traktoren til min far.
Mistet nattesøvnen
Innimellom har han kombinert to lidenskaper ved å kjøre Porsche til enkelte spillejobber. Da Satyricon spilte på Malakoff-festivalen i Nordfjordeid, dro bandsjefen dit i et ekte villdyr – en 911 GT2 RS. Bilen har 700 hestekrefters turbomotor og en ellevill spoiler, og var på utlån fra Porsche-importøren.
– Da jeg kom inn på små dagligvareforretninger underveis, så det ut som en løpsbil som ikke fant racerbanen, smiler han.
– Det var artig å kjøre den til egen konsert. Men jeg hadde skikkelig angst da jeg skulle parkere, sier Wongraven.
– Festivalen var full av band og crew som gjerne fester når jobben er gjort. Det blir ofte sene kvelder, og jeg hadde ansvaret for en ekstrem bil til 4,5 millioner kroner.
Wongraven sirklet hvileløst rundt i Nordfjordeid, på jakt etter et trygt sted å parkere bilen. Til slutt møtte han en privatperson som kunne hjelpe med trygg oppbevaring.
– Jeg sov skikkelig dårlig den natten. Neste morgen strøk jeg rett forbi frokostsalen, hentet Porschen og parkerte foran hotellet. Da kunne jeg holde øye med på bilen mens jeg spiste eggerøre.
Vin og bilkjøring
Nå har Wongraven planer om å blande vin og bilkjøring – i favorittbilenes hjemland. Vingården som lager rieslingvinen hans, ligger bare 90 minutter unna Porsches hovedkvarter.
– De har sin egen restaurant. Der kunne vi hatt winemakers dinner hvor kokkene lager mat som matcher mine viner. Tanken er å arrangere mat- og vinopplevelser på høyt internasjonalt nivå, men der også reisen blir en opplevelse.
– Folk skal kjøre dit i hver sin Porsche?
– Ja, eller man kunne fått til et samarbeid med Porsche i Tyskland.
Han droppet ut av skolen for å følge drømmen. Nå reiser 23-åringen verden rundt - og får betalt for det.
Tysk headbanging
– Er det selvmotsigende at en fyr fra et dunkelt undergrunnsfenomen som black metal er så glad i dyre sportsbiler?
– Kanskje. En god venn mente at jeg burde roe ned Porsche-greiene på grunn av fansens oppfatning av meg. Skal jeg legge bånd på dette på grunn av det noen metalfans kanskje vil tro? Skal jeg kjøre en døv Nissan Leaf i frykt for at ingen skal bli fornærmet? Det er en tankegang jeg misliker sterkt.
– Finnes det en fellesnevner i lidenskapen for musikk, vin og Porsche?
– Klart det! Alle tre er dypt forankret i håndverk og kultur. Og alle handler om mellommenneskelige relasjoner, om å bygge vennskap for livet.
– Og gir man virkelig gass i en rask Porsche blir det nesten headbanging?
– Hehe. Ytelsene i Taycan Turbo er helt sjokkerende. Første gang jeg ble utsatt for launch control i en slik bil, fulgte jeg ikke helt med da sjåføren ga gass. Etterpå hadde jeg vondt i nakken i flere dager.