– Jeg kaller det ikke pedofil. For det er ingen som er født til å bli overgriper. Seksualiteten er på avveie, og vi vet ikke hva det kommer av, at noen tenner seksuelt på barn og spedbarn.
Sexolog Margrete Wiede Aasland snakker om de hun har jobbet med i elleve år. Hun vil ikke kalle dem monstre, understreker hun flere ganger. Men likevel:
– Det de gjør, er så galt at jeg får lyst til å kaste opp.
Kristian Tangen avhører barn som er utsatt for seksuelle overgrep: – Jeg slutter ikke å la meg overraske over hvor mye faenskap voksne kan gjøre mot barn.
Barnehagelærer
Det var ikke terapeut for overgripere hun hadde sett for seg å ende opp som, da hun startet på barnehagelærerstudiet tidlig i tjueårene.
Aasland fullførte studiet og begynte deretter å jobbe i barnehage. Der møtte hun overgrepsproblematikken for første gang.
Aasland ønsket mer kunnskap, og gikk siden over til å jobbe med pårørende og utsatte. Siden 2003 har hun jobbet som sexologisk rådgiver og terapeut - både for overgripere, utsatte og folk med problemer i sexlivet.
– Vi blir jo også traumatisert av det de forteller. Derfor får vi ikke bruke mer enn 50 prosent av arbeidstiden vår med overgripere.
Gikk til terapeut selv
Når en pedofil forteller om overgrep i detaljer, er det vanskelig å holde masken. Og det skal man vel heller ikke gjøre, mener Aasland.
– Hvis jeg nikker og sier «Jaha, har du gjort det ja, jasså», så kan jeg bare glemme å være terapeut. De må jo se at folk reagerer. Jeg kan bli så sint at jeg har gått rundt i rommet og kjeftet høyt, enkelte ganger kan tårene trille med tanke på barna det fortelles om.
I tiden som terapeut for overgripere og utsatte, har hun hele veien gått til psykolog selv.
– Ellers hadde jeg ikke overlevd. For at jeg skal være en god terapeut og ha et godt liv, er det viktig at jeg kan få lagt det verste fra meg. Det gjør at jeg unngår å ta med jobben hjem.
A-magasinet har kartlagt norske barneovergripere på nett: De har typiske norske navn. Halvparten bodde med barn. Det kan være naboen din.
2016: Vendepunktet
Det var kanskje derfor det gikk så galt, novemberdagen for litt over et år siden.
– Det var sånn, sier hun og knipser før hun begynner å fortelle om dagen det bikket over.
Aasland hadde hatt fri og satt hjemme i stuen med en kaffekopp og nyhetene på tv-en. Etterforskningsleder hos politiet i Hordaland, Hilde Reikrås, er på skjermen.
Det hun skulle fortelle, kom helt uforberedt på Aasland.
– Det var to menn som hadde...
Aasland svelger og sliter med å få frem ordene.
– ... planlagt hvordan de skulle begå overgrep mot en konkret baby som ennå ikke var født.
Hun trekker pusten og lar tårene slippe til.
– Det hadde jeg aldri hørt før, og det sa bare pang. Jeg satt i min egen stue og klarte ikke stoppe å gråte.
Overveldende
Hun har sett de fleste sider ved overgrep. På jobb har hun vært forberedt på at hun kan komme til å høre fæle ting.
– Og derfor beskytter jeg meg litt automatisk. Men når du sitter i din egen stue, skrur på tven med en kaffekopp og får dette rett i fleisen. Jeg var totalt uforberedt.
Hun samler seg og fortsetter:
– Til og med det er folk i stand til liksom. Det ble så overveldende at jeg tenkte «nå har jeg gjort mitt, dette fikser jeg ikke lenger. Jeg har gjort det jeg kan og innsatsen jeg har lagt inn har sikkert vært viktig, men nå må noen andre overta det roret».
Vil du prate med barn om seksuelle overgrep? Denne listen er et fint utgangspunkt: Ti spørsmål og svar om seksuelle overgrep
Likegyldig
Siden den dagen har stadig færre overgripere vært inne på Aaslands kontor. Klienter som hadde begått overgrep mot babyer, ble overført til andre umiddelbart.
– Jeg kunne ikke lenger være terapeut, for jeg ble så mistenksom og fikk et nedlatende og likegyldig forhold til overgriperne. Jeg tenkte litt sånn «f***, du kommer til å fortsette med dette likevel, og neste gang tar du vel noen ufødte barn i samme slengen».
Mistilliten til overgriperne ble for stor, og Aasland klarte ikke lenger vise empati.
– Jeg kunne kvelt dem, og virkelig ikke trodd på det de sa. Selv om de sa de hadde begått overgrep mot ett barn, hadde jeg trodd det gjaldt 100.
Yrket: Sexolog
Nå reiser Aasland mye rundt og underviser ansatte i barnevern og barnehager, samt er terapeut for utsatte og veileder for folk med andre sexologiske problemstillinger.
– Det er folk sliter med sexlysten eller folk som har for mye sex for eksempel. Det er fint å ha den balansen.
Sexolog er ingen beskyttet tittel, og det er en blanding av erfaring og utdanning som har gitt Aasland stillingen som terapeut for hos Norges største sexologiske klinikk.
Vurderer du lignende karriérevei, må du inneha visse egenskaper, mener hun.
– For det første må man ha et avklart forhold til egen seksualitet. Dessuten bør du ha en viss selvinnsikt, sterk psyke, godt sovehjerte og helst godt humør.
Professor i sexologi ved Universitetet i Agder (UiA), Esben Esther Pirelli Benestad, sier minst fem prosent av befolkningen til enhver tid har seksuelle utfordringer.
– Vi har hatt fem-seks ganger så mange søkere som vi har plasser, men de som begynner her må være klar over at det kan være krevende å få seg jobb fordi utdanningen ikke er formalisert i noen hjemmel i norsk helsevesen.
De som tar denne videreutdanningen er blant andre sykepleiere, fysioterapeuter, leger og psykologer, fortsetter Benestad.
– Man må være komfortabel med å se alt det uvanlige, med å forholde seg til erotiske og seksuelle temaer, og det viktigste er at du har forståelse for at andre ikke tenker og føler som man selv gjør.
Jobber fortsatt som terapeut
Fortsatt jobber Aasland med de utsatte. Og hun skammer seg ikke over å vise at det de forteller gjør inntrykk.
– Den dagen jeg ikke griner av dette, må jeg slutte å jobbe med det. Så det gjør meg ikke noe å jobbe med dette, det er bare overgriperne jeg ikke takler lenger.
Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppe og Twitter-profil for Karrière.