Psykolog Lars Halse Kneppe gir fremover råd om hjemmelivet. Forslag til temaer han kan skrive om? Tips oss gjerne.
Det er vanskelig for tenåringer å fortelle hva de trenger fra foreldrene sine. Ofte er det langt lettere å fortelle hva de ikke trenger. Da er det til gjengjeld som om de har forberedt en punktliste.
Dette er noe av det jeg hører oftest:
1. Dropp å være kul!
Ingen ungdommer jeg snakker med etterlyser kule foreldre.Hvis dere er kule, så gjør dere noe feil. Forsøker dere som foreldre å være kule, har dere allerede tapt.
Ingen foreldre er kule for egne tenåringsbarn. Hvis de er det, er det grunn til bekymring. Alle andre sine foreldre kan være kule, bare ikke egne. Og det er det heller ingen tenåringer som trenger.
Kule foreldre er heller det motsatte av det de trenger. De trenger kjipe foreldre. Kjipe foreldre er trygge og ikke minst forutsigbare. Tenåringer trenger foreldre som tilbyr stabile rammer. Hvis det er en periode i livet du trenger rammer, er det i tenårene. Det er nemlig perioden det føles som om alt annet bare flyter.
2. Sett grenser for meg!
Tenåringer i dag ser på seg selv som barn, og de omtaler seg selv som barn til langt etter at de ikke lenger er det i juridisk forstand. Og barn trenger foreldre. De trenger at dere er foreldre. De trenger ikke flere venner eller ekstra søsken. Det kan ikke erstatte foreldre.
Jeg blir alltid bekymret når tenåringer omtaler forholdet til foreldrene mer som et søskenforhold. Det tyder på at det er utydelige grenser.
At tenåringer trenger grenser, er åpenbart. Det som kanskje ikke er like åpenbart, er at de selv etterlyser grenser. Særlig de som ikke har hatt grenser. Det er de som sier de ble for tidlig voksne, siden det ikke var noen der til å sette grenser for dem. Som foreldre betaler vi over tid en høy pris for ikke å sette grenser. Selv om det på kort sikt demper konflikt.
Det er ungdommens privilegium å ha grenser. Det er det som gjør ungdomstiden både trygg og samtidig så ulidelig spennende. Hele tiden risikerer du å bli tatt for noe. Og alltid er det begått deg en urett du kan være sint for.
Og hva skal du gjøre opprør mot hvis det ikke finnes grenser? Hva er gleden med å snike seg ut på kvelden hvis det ikke er noen der til å legge merke til det hverken på vei ut eller inn?
Tenåringer som ikke opplever grenser har to valg: Enten må de lage dem selv. Eller så må de bevege seg ut i verden på leting etter dem. For mange ungdommer har et indre behov for å finne ut hvor grensene går. Sånn er det for de fleste av oss. Det er en del av det å bli voksen.
Det er det som er skummelt med utydelige grenser eller grenser som allerede er flyttet for langt. Jo lenger du flytter grensene, desto lenger må de gå for å utfordre dem. Og jo mer utydelige de er, desto større er sjansen for at de blir krysset.
Foreldrene fortviler over tenåringen som vil ligge i sengen hele dagen. Hva kan de gjøre?
3. Ikke kom løpende med alle løsningene!
Noe mange derimot er klare på at de ikke trenger, er løsninger. I hvert fall ikke med én gang. De er lei av at voksne alltid skal fikse alt på 1-2-3.
De kommer til oss med sine sterkeste følelser eller med utfordringer som føles uløselige. Da blir vi som voksne stresset og kanskje redde. Automatisk blir vi løsningsorienterte og må fikse alt med én gang. Tenåringen selv vil helst bare ha en bekreftelse på at livet kan være kjipt.
Når de ikke får den bekreftelsen, er det samtidig som at vi bekrefter at vi heller ikke forstår. Vi forstår ikke hvordan de har det. Så hva er poenget med å snakke til oss? Vi gidder ikke engang å lytte. Vi skal bare fikse alt.
I tillegg er det lett for tenåringen å føle seg dum og hjelpeløs hvis vi som foreldre har svaret på alle spørsmål. Eller kan fikse problemene deres på ti sekunder. Da føles det bedre for tenåringen å holde kjeft enn å føle seg dum.
I stedet for løsninger sier tenåringen til meg at trenger at foreldrene lytter. Og at de voksne prøver å forstå. For foreldre kan det være vanskelig å lytte til noen som ikke snakker, og vanskelig å forstå alt det tenåringen kanskje ikke forstår helt selv.
Et tips til slutt
Er du rådvill, blir det aldri feil å si at du er glad i tenåringen din. De trenger å høre det! Selv om de ikke viser det til dere, så forteller de det til meg. Det er langt viktigere at dere sier til dem at dere er glad i dem, enn at dere er kule eller har svaret på alt i livet.
Du sier det sikkert ofte. Men det betyr ikke alltid at tenåringen hører det. Derfor kan det være lurt å gjenta det ofte.