Har du en problemstilling knyttet til foreldreliv eller samliv? Skriv foreldreliv@aftenposten.no og få svar fra våre spaltister. Spørsmål behandles konfidensielt, og gjengis eventuelt anonymt.

Noen henter energi i enerom, andre gjennom sosial kontakt. Noen liker å være alene, mens andre kjeder seg eller føler tomhet og tristhet når de ikke får stimulering utenfra.

Ofte tenker vi at de utadvendte alltid liker selskap, og at det er de innadvendte som trenger alenetid. Men det er ikke alltid slik. I terapirommet hører jeg ofte at det grunnes over dette: «Folk ser på meg som veldig utadvendt, og det er jeg jo også, jeg blir lett midtpunkt og snakker masse. Jeg blir ofte hun som passer på at det er god stemning. Alle tror at jeg er så sosial, men egentlig trenger jeg ganske mye alenetid.»

Hvordan skal vi forstå dette?

Oppfattes som avvisning

Noen slapper av i andres nærvær. De kan gå i egne tanker sammen med andre. Det er disse du kan snakke til uten å få kontakt, de har ikke oppmerksomheten vendt ut mot deg, men inn mot seg selv. De kan være alene, selv om de er i samme rom som deg. Derfor trenger de heller ikke tid for seg selv – det kan de ha sammen med deg. Andre har antennene konstant vendt ut mot verden i en slags beredskap. De får med seg det som foregår rundt dem og føler ofte at de må være tilgjengelig for andre. Derfor må de også være helt alene for å kunne hvile skikkelig.

I et parforhold kan det bli vanskelig dersom den ene trenger å være alene for å hvile hvis den andre slapper best av med sine kjære rundt seg. Da vil behovet for alenetid lett oppfattes som en avvisning.

Psykolog Line Marie Warholm Foto: Stein J. Bjørge

«Hva har jeg gjort galt?»

Det kan være fristende å finne på unnskyldninger: Kanskje pleier du å si at du må jobbe eller rydde i garasjen, kanskje tilbyr du partneren din å gå ut med venner. Eller trekker du deg bare diskret unna? Det er i så fall vanlig. Fra terapirommet vet jeg at lange toalettpauser med nettbrettet eller mobilen er en av de store favorittene hos folk flest. Det skaper selvfølgelig stor frustrasjon, særlig i småbarnsfamilier der arbeidsbelastningen hjemme er stor. Når man sniker til seg alenetid, kan det lett oppstå misforståelser. Du kan bli anklaget for å svikte og være arbeidssky. Og kanskje skaper du også utrygghet hos partneren din, for denne kan gjerne få fantasier om hva som foregår:

«Har jeg gjort noe galt?» «Er jeg plagsom? For intens?» «Er det noe galt med parforholdet vårt, er dette begynnelsen på slutten?»

Snakk om behovet

Derfor blir det mindre alarmerende hvis du klarer å snakke åpent om behovet for alenetid. Legg merke til hva du trenger og sett ord på det. Da kan partneren din få en forståelse for at alenetiden er et individuelt behov du har, og ikke noe du ønsker for å slippe unna.

Når du ber om alenetid er det lurt å si noe som bekrefter relasjonen samtidig. For eksempel:

  • Dette har vært en fin dag! Men nå kjenner jeg at jeg trenger å pusle litt for meg selv. Er det ok?

  • Nå merker jeg at jeg blir litt kort, jeg er ikke sur på deg, jeg trenger bare å samle meg litt.

  • I dag trenger jeg å være litt alene. Kan vi ikke være litt hver for oss nå, og så gjør vi noe sammen i ettermiddag?

  • Jeg trenger en lang tur i skogen og fortape meg i egne tanker. Hva har du lyst til å gjøre i dag? Er det noe du trenger eller noe jeg kan gjøre for deg?

Ulike behov kan skape vansker i parforholdet. Men som på så mange andre områder, er det ikke forskjellene i seg selv som er problemet. Det avgjørende er om du har et bevisst forhold til hva du trenger og om du klarer å kommunisere behovene dine på en god måte.