I vår var jeg overrasket over hvor godt ungdommen tok nedstengingen. Senere har jeg forstått at grunnen var at mange ikke forsto hvor lenge det kom til å vare. Det var nytt, spennende og midlertidig. I tillegg var det vår.
«Nå går det ikke bra, ikke litt en gang» fortalte en jente over telefon her om dagen. Hun snakker for mange. Høsten var tøff, men vinteren har vært brutal. Nytt år, men ingen nye muligheter. Bare nye begrensninger. Bare mer av det samme.
Det verste er at det har vart så lenge. Et kort år virker ikke så lenge for oss voksne. Men for ungdom kan selv en måned føles som en evighet. Et år er som et liv, et liv som er tatt fra dem.
De har ikke noe å glede seg til
Som psykolog på videregående skoler møter jeg daglig ungdom som forteller at de rett og slett har mistet håpet. I møte med deres kollektive håpløshet føler vi oss hjelpeløse. Det gjelder ikke bare foreldre. Det gjelder også lærere og oss i hjelpeapparatet.
For hva skal vi si når de forteller om et liv der de ikke har noe å glede seg til? Når de svarer at de ikke har planer, for det er ingen vits. At livet bare er grått og stressende, selv når det er sol ute.
For stresset er der. De sier at alt det hyggelige ble tatt fra dem, mens alt det kjipe fikk de beholde, som stresset med skole og vurderinger. Selv eksamen kan det hende de må gjennom.
Mange forteller om ensomhet
Skremmende mange forteller om ensomhet. Når verden deles opp i kohorter og sosiale bobler er det mange som faller utenfor. Sosiale bobler fungerer bare for dem som blir invitert inn. For alle andre medfører det bare sorg og skam. Sorg over ikke å bli inkludert, og skammen over hvor synlig det blir.
For det gjelder ikke bare noen, eller de «sårbare». I en pandemi er vi alle sårbare, men mange føler seg likevel alene med det vanskelige. Til tider føler vi oss alle alene i det samme skjebnefellesskapet.
Men det er kanskje særlig vanskelig for ungdom. For unge mennesker trenger hverandre. De er hverandres trøst, håp og ikke minst speil. Ungdommer blir til seg selv i møte med hverandre. De trenger hverandre for å utvikle identiteten sin. Fagpersoner eller foreldre kan ikke kompensere for tap av fellesskap med jevnaldrende. Når vi er fanget på hjemmekontorene, bidrar vi heller til et irriterende tap av privatliv. En gutt sa det utrolig fint. «Jeg føler meg alltid alene, men jeg får aldri være hjemme alene lenger».
De sørger over en tapt ungdomstid
I tillegg irriterer de seg over at livet ikke kan planlegges, en skolehverdag som endres fra uke til uke. De hater tanken om at de nettopp begynt på et semester som de ikke vet om vil avsluttes med en eksamen eller ikke. Ingen ting er verre enn ikke å vite, og nå vet de ingen ting. De vet ikke om det blir noen russetid. De vet ikke hva som skjer etter videregående. De vet ikke engang helt sikkert om de skal på skolen neste uke.
Å være ungdom er å leve i en overgangsfase. Det skal være skummelt, sårt og spennende. Men dagens ungdom har det siste året bare fått oppleve alt det kjipe med ungdomstiden, angsten og ubehaget. De tunge tankene som kommer om kvelden. De har mistet det spennende, den store festen, den første flørten og den fortærende forelskelsen. Alt det hyggelige er tatt fra dem. Alt det vi voksne sitter igjen med når årene har slipt bort de dårlige minnene og rosemalt resten. De øyeblikkene er tatt fra dem og de kommer ikke tilbake. Er det rart de er triste når de allerede sørger over en tapt ungdom? Over håp og drømmer som de aldri fikk leve ut.
Hva kan vi voksne gjøre?
Jeg hører stadig oftere at pandemien har vart så lenge at de ikke lenger tror at det kommer til å gå over. For mange går det på selvfølelsen løs. De har glemt at det er verden det er noe galt med. I stedet har de begynt å tro at det er dem selv. Det er skummelt, for selvfølelsen blir med oss livet gjennom. Den endrer seg ikke i takt med oppmykning av smitteverntiltak.
Det er derfor det er så viktig at vi voksne daglig minner dem på at det er verden det er noe galt med. Ikke dem.
Vi kan ikke løse situasjonen eller gi dem alle svarene de trenger, det vekker bare irritasjon hvis vi prøver. Men vi kan allikevel ta oss tid til å lytte til og normalisere frustrasjonen deres.
I tillegg skader det ikke å fortelle dem hvor stolte vi er av dem for at de holder ut i en verden som ingen av oss var forberedt på å møte.
Men viktigst av alt er det for mange at vi aktivt legger til rette for at de i det minste får litt av privatlivets fred tilbake.
Har du innspill til denne saken? Lurer du på noe mer? Send gjerne dine synspunkter eller spørsmål til: foreldreliv@aftenposten.no