Psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm gir råd om familielivet. Har du forslag til temaer hun kan skrive om? Tips oss gjerne.

Fortiden endrer seg i lys av nåtiden. Ettersom vi lever og får erfaring og kunnskap, kan elementer fra barndommen stå frem i et annet lys.

Plutselig kan det som den gang føltes som en naturlig nakenhet sammen med foreldrene dine, bli noe veldig ekkelt når du ser tilbake på det med et blikk preget av dagens seksualisering av nakenhet. Eller all tiden du brukte alene som barn, alt fraværet av foreldrene dine, kan fremstå som en barndom med mangler. Selv om du ikke tenkte på det slik da.

Psykologspesialist Line Marie Warholm. Foto: Astrid Waller

Nytt blikk

Med det nye blikket følger kanskje et behov for å snakke med foreldrene dine om det som var. Men hvis du ønsker å gå inn i en samtale om barndommen din, bør du tenke igjennom hva du ønsker å få ut av den. Er det fakta du er ute etter? Kanskje mangler du biter i puslespillet av minner? Slike biter som får bildet til å henge sammen?

Kanskje finnes de, kanskje ikke. Å spørre sine aldrende foreldre om dem, kan bli et vellykket prosjekt. Kanskje synes de til og med at det er godt å få slippe ut biter av informasjon de har holdt tilbake.

Kanskje er det ikke fakta du ønsker deg, men å forstå hvordan de tenkte om sin foreldrerolle og om deg? Da trenger du at de mer åpent forteller sin historie som forelder. Kanskje var det omstendigheter du ikke kjente til. Kanskje kan du få en dypere forståelse av hvor vanskelig de har hatt det og at de virkelig har gjort sitt beste for at du skal ha det bra.

Konfronterende samtaler

Den vanskeligste samtalen er den konfronterende. Der du ønsker å formidle at det ikke var godt nok, det foreldrene dine ga deg. Den samtalen der du ikke egentlig er ute etter å lytte, men å fortelle og forklare. Der du vil at foreldrene dine skal forstå hvordan det har vært å være deg.

Kanskje ønsker du at de skal innrømme noe eller si unnskyld. Kanskje har du bare behov for å få sagt hvordan det var. Sjansen for at du får det du ønsker deg i en slik samtale, er liten. Men om du får det, kan det gjøre en stor forskjell for deg.

Jeg møter mange foreldre i terapirommet som angrer på ting de har gjort – og ikke gjort – med barna sine. For mange er det spekket med skam. Noen ønsker en samtale med barna sine om det. Andre orker ikke å forholde seg til det. Noen håper at barna ikke husker.

Smertefullt

De fleste foreldre har gjort så godt de kunne. Å høre at det ikke var godt nok, er sterke saker. Og selv om man kanskje egentlig visste det fra før, er det smertefullt å høre det fra sine barn.

Om du skal lykkes med en slik konfronterende samtale, er det noen punkter du bør forberede deg på.

  • Lag en god ramme for samtalen. Sørg for at dere får sitte uavbrutt og uforstyrret.

  • Forbered dem på at det er noe vanskelig du vil snakke med dem om.

  • Gå forsiktig frem, ikke bruk sterke ord.

  • Forsøk å ta deres perspektiv. Det øker sjansen for at de vil ta ditt.

  • Bruk formuleringer som: «Det kan ikke ha vært lett for dere ...» «På deres tid var det jo ikke slik som i dag ...» «På den tiden visste man jo ikke ...» «Dere gjorde jo helt sikkert så godt dere kunne med de forutsetningene dere hadde ...»

  • Selv om du forsøker å få til en god dialog, må du ta høyde for at de ikke orker å forholde seg til smerten din.

  • Vær forberedt på at de kan bli sinte, såret og opptatt av å forsvare seg.

  • De kan forsvare seg ved å snu anklagene mot deg og bagatellisere følelsene dine.

Å gå løs på den konfronterende samtalen, er med andre ord høyt spill. Du kan ende opp med å få de vanskelige følelsene dine forsterket, i stedet for at det blir forsoning og forløsning.

Men dersom foreldrene dine anerkjenner følelsene du har hatt, tar ansvar for at det ble sånn og viser deg at de er lei seg for det, kan det bidra til at gamle sår gror raskere.