Nå er det gått tre-fire år. Juletreet har atter funnet sin vante plass i stuen i Ålesund. Og Victoria og Eirik Chr. Natvik er fremdeles for rette ektefolk å regne.

Kommuneoverlegen og tannlegen er dessverre over snittet interesserte i design. Sånt straffer seg.

– Ja, vi er nok kresne, kan du si. Vi fant uansett ikke noe juletre vi likte, det året vi gikk på nyttårssalg. Jeg tenkte ikke mer over det. Plutselig en dag kunne Victoria fortelle hun hadde handlet. Da ble jeg alvorlig i stuss. For jeg har ikke mandat til å gjøre sånt på egen hånd. Den slags pleier vi jo å gjøre i fellesskap, understreker Eirik.

Han burde klare å tolke slike signaler som illevarslende. Men nei da, husfaren levde i ulykkelig uvitenhet, som han sier.

– Brått snublet jeg over en svær pakke i garasjen. Før jeg visste ordet av det, sto det et iltert kommunistrødt juletre i stua vår.

Natvik bruker ord som «sjokk», «vantro», «vemod». Buska skiftet ikke farge på sin vei inn fra kulden. Alt håp var ute.

Som livaktige plasttrær flest drysser også dette nåler. Muligens ikke raskt nok, etter Eiriks smak.

Tøft, men dyrt

Fruens offisielle versjon går omtrent slik: Hun ble i sin tid obs på et grisedyrt rødt tre til salgs på Amazon. Oi! Jøss! Så uvanlig! Tøft! Men altfor kostbart.

– Senere dukket et identisk et opp på Finn, langt rimeligere. Da slo jeg til, tvert! Vi er jo på Sunnmøre, sant? Gode kjøp skusler vi ikke vekk. Selgeren var dessuten rask til å sende, forteller Victoria.

– Dette hadde nok sine gode grunner, flirer Eirik, hellig overbevist om at treet måtte ut og vekk. Fort.

Han prøver å søke styrke i ei tegneseriestripe fra Tommy og Tigern: «Elsk synderen. Hat synden».

Det første året forsøkte Victoria å berolige ham med at søsteren Elena Guzenko skulle overta treet.

– Men det er for høyt for leiligheten hennes ...

Latteren runger. Hørt om kvinnelist?

Fra utsiden fremstår familien Natviks hjem som normalt – behørig pyntet med vakre hvite lys.

– Du kjører bil, Victoria? Så det rødgrønne fargesynet ditt er intakt?

– Javisst! Jeg syntes bare det var så stilig med noe annerledes. Vi trenger da ikke være så konvensjonelle, alle?

Det hører med til historien at Victoria vokste opp i Ukraina. Også sånt kan påvirke fargevalg.

– Fra gammelt av assosieres rødt med noe høyverdig, minner hun om.

– Ingen rød stjerne i toppen?

– Den henger her borte i stedet, peker Eirik og hauker.

Sovjet-gufs?

Han lurte lenge på om fargen var et gufs fra den gamle sovjettiden. Dette avfeies imidlertid. Likeså tanker rundt blod fra respektive pasienter, det være seg hos doktoren eller i tannlegestolen.

Vi fortsetter å pirke i det stilistiske avvik, men paret bedyrer at de er enige om det meste ellers. Her hersker tilsynelatende en slags balansert harmoni. Den røde busk til tross.

Første møtet ble brutalt for ektemannen, men det virker som om han har samlet seg igjen etter noen sesonger. Han går faktisk så langt i dag som til å innrømme han kan like det.

– Happy wife, happy life, minner Victoria om. Kan hende er det så enkelt?

– Det spekuleres mye rundt eventuell innblanding i amerikansk politikk. Når det kommer til påvirkning av juletrevalget i Washington, er vel saken ganske opplagt?

– Naturligvis. Jeg var dessuten et par år tidligere ute enn Melania.

– Enn middagen julaften? Må vi skrive avviksmelding på den også?

– Trengs ikke. To sorter ribbe og mør. Så tradisjonelt du kan få det, sier Eirik.

Rundgang

Han kikker bort på treet og lurer på hvorfor bare fremsiden er pyntet.

– Ja, for her i huset trekker vi det ut på gulvet, går rundt og synger. Avslutter med Deilig er jorden. Tradisjon, det også.

Etter sytti år med kommunisme og ateisme, er mye av den gamle, ortodokse kulturen vasket vekk i Ukraina. Midt i alt dette tøvete juletrefjaset vårt blir Victoria alvorlig et øyeblikk:

– Tradisjon er uhyre viktig. Det vet jeg litt om. Så den bør vi virkelig hegne om her i Norge.

På vår vei ut, går siste kontrollspørsmål til seks år gamle Christian Gabriel: Hvilken farge bruker han når han tegner juletrær på skolen?

– Grønn. Nei: Alle i regnbuen!