16. august 2014. Det er tidlig lørdag formiddag. Morten elsker å kjøre bil og er ute på kjøretur. På vei hjem kræsjer han i en trailer, og i løpet av få sekunder oppstår en voldsom brann. Morten omkommer, 24 år gammel.

– Jeg husker nesten ikke hva som gikk gjennom meg. Jeg husker bare at jeg ikke skjønte hva som hadde skjedd og at jeg gikk inn i en sjokktilstand. Jeg ble helt apatisk, forteller mamma Wenche F. Spjelkavik (55).

BLE 24 ÅR: Morten dro ut på kjøretur og kom aldri hjem. – Han er i tankene våre hele døgnet, sier mamma Wenche F. Spjelkavik. Foto: Privat

Hun har alltid vært en bekymret mor og sønnene pleide å erte henne for det. Likevel hadde hun aldri trodd at det kunne gå så galt som det gjorde denne sensommerdagen.

– Jeg reagerte med å isolere meg fullstendig fra samfunnet. Jeg måtte ha fred, forklarer Spjelkavik.

Hun står bak den ferske boken «Å miste et barn» der flere foreldre deler sine historier om hvordan de opplevde og kom seg gjennom tapet av et barn.

VIS FORSTÅELSE: Psykolog Atle Dyregrov oppfordrer pårørende til å ha en åpen kommunikasjon og respekt for ulike sorgreaksjoner innad i familien. – Å miste et barn er på tvers av alle kulturer det vanskeligste et menneske kan oppleve, sier han.

Sjokk og uvirkelighet

Atle Dyregrov er psykolog og spesialist i klinisk psykologi. Han har i over 35 år arbeidet med foreldre som har mistet barn på Barneklinikken ved Haukeland Universitetssykehus, Universitetet i Bergen og Senter for Krisepsykologi.

– Mange beskriver opplevelsen av å miste et barn som en drøm, at det kjennes helt uvirkelig. For noen fortsetter den følelsen å komme mellom de periodene som er preget av sterke savn- og sorgreaksjoner, sier Dyregrov.

Han understreker at det er stor spennvidde i reaksjoner, og at det er lite man kan kalle unormale reaksjoner. Noen blir livredde for de gjenværende barna sine, andre kan få skyldfølelse, mens mange reagerer med sinne.

Les ekspertenes tips til hvordan du kan være til hjelp når noen har mistet et barn.

Naturstridig å miste et barn

Anne Giertsen er generalsekretær i Foreningen «Vi som har et barn for lite». Selv har hun mistet to barn; en tenåring og en baby.

Pårørende hun er i kontakt med, forteller blant annet om søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og ofte muskelsmerter etter spenninger i kroppen.

– Tiden er for de fleste den beste hjelpen, selv om mange ikke vil tro det rett etter tapet. Ta deg tid til å sørge. Sorg tar tid – mye mer enn mange tror og forventer. Dessuten er det viktig å tillate seg selv å le og ha det hyggelig. Sorg er utrolig slitsomt, og små pauser for å puste litt er svært viktig.

NATURSTRIDIG: – Å miste et barn er forferdelig vondt. Det skal ikke kunne skje, og det strider mot alt vi håper og tror. Det setter alt på hodet. Alle rammer og rutiner blir snudd om på, ting blir satt på vent og ingenting er normalt lenger. I tillegg er sorgen og savnet sterkt, sier generalsekretær i Foreningen «Vi som har et barn for lite», Anne Giertsen. Foto: Privat

Finn balansen i bearbeidelsen

Dyregrov mener nøkkelen til å takle sorgen er å finne balansen mellom å gå nær den og gå bort fra den.

– Kom i gang med livet igjen, men ikke skyv unna sorgen før du har forholdt deg ordentlig til den, råder psykologen.

Han sier det ikke finnes noe fasitsvar på hvor lenge den intense sorgen varer.

– De fleste opplever at det stadig blir lengre perioder hvor man ikke tenker så mye på det som har skjedd. Etter hvert er det ikke lenger det første du tenker på når du legger deg og når du våkner.

Hvis det ikke er noen pauser i sorgen etter at et halvt år har passert, begynner vi å nærme oss en såkalt komplisert sorg som kan vare livet ut og gi en redusert livskvalitet.

Kan være nødvendig med profesjonell hjelp

Dyregrov mener man skal være forsiktig med å sykeliggjøre sorg og savn, men anbefaler å søke profesjonell hjelp hvis man står fast etter seks måneders tid.

– Hvis det ikke er noen pauser i sorgen etter at et halvt år har passert, begynner vi å nærme oss en såkalt komplisert sorg som kan vare livet ut og gi en redusert livskvalitet. Når sorgen går utover din funksjonalitet flere måneder etterpå, og du ikke er i stand til å ta del i vanlige sosiale aktiviteter, går det an å få hjelp til å få et litt bedre liv, sier han.

Giertsen er enig. Hun tilføyer:

– Mange har god nytte av å snakke med andre foreldre som også har opplevd å miste barn. Det å treffe foreldre som har opplevd noe tilsvarende, som nikker gjenkjennende til din historie og som forstår hvordan du har det, er for mange en uvurderlig hjelp.

BRØDRE: – Jeg er fryktelig glad for at jeg har Trond (30) og er så redd for å miste ham. Man får katastrofetanker etter en sånn hendelse, men han er heldigvis tålmodig og skjønner at han må ta telefonen når jeg ringer, sier Wenche F. Spjelkavik om eldstesønnen. Hun understreker viktigheten av at også søsken tilbys hjelp i sorgen. Her er Morten (til venstre) og Trond i hagen ved barndomshjemmet i Kristiansund. Foto: Privat

Trengte å snakke om sønnen

For Wenche F. Spjelkavik ble det avgjørende å dele tanker og følelser i en sorggruppe og hos psykolog. Helt siden ulykken har hun hatt et stort behov for å snakke om sønnen, både med familie, venner og kolleger.

– Jeg snakker om Morten hver gang det passer. Jeg informerte tidlig kollegene mine om at han skulle være et naturlig samtaleemne. Det tror jeg har hjulpet meg veldig mye.

Reising og skriving har også vært terapi i den vonde tiden.

– Jeg ble kreativ for å unngå å bli gal. Jeg meldte meg på skrivekurs og skrivereiser for å få tankene over på noe annet. Å reise er som et friminutt for mannen min Rune og meg. Da får vi pustet ut.

EN TRØST: Wenche F. Spjelkavik står bak den ferske boken «Å miste et barn» der flere foreldre deler sine historier om hvordan de opplevde og kom seg gjennom tapet av et barn. – Morten studerte sosiologi og ønsket et varmere samfunn. Det ble ikke slik han ville, men hvis vi kan hjelpe noen med boken, har han vært med på å gjøre en forskjell likevel. Det er en trøst for familien, sier hun. Foto: Privat

Går aldri over

Det har gått nesten tre år siden livet brått forandret seg for familien fra Kristiansund. Fremdeles er det enkelte dager Spjelkavik nesten ikke orker å stå opp, og høytidsdagene vil hun helst slippe.

Likevel føler hun at hun har kommet langt siden dagen sønnen ble revet bort.

– Sorgen går aldri over, men man lærer seg å leve med den. I Mortens ånd skal jeg klare å leve videre. Men det blir aldri som det var.

Sorgen vil ta mindre plass etter hvert

Anne Giertsen erfarer at de fleste pårørende klarer å finne glede i livet igjen etter å ha mistet et barn.

– Er det mulig å få det bra igjen?

– Ja, det er det. Man vil alltid bære med seg tapet, men sorgen vil ikke ta så mye plass i hverdagen som den gjorde rett etter dødsfallet. Livet blir annerledes enn det man hadde tenkt, men mange ser også at de kommer styrket ut av erfaringene man har gjort seg etter tapet.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppe og Twitter-profil for Familie og oppvekst.