Psykologspesialist Line Marie Warholm er del av et ekspertpanel bestående av lærere, samlivsterapeuter og medisinske eksperter. De står klare til å svare på det du måtte lure på om ditt familieliv under korona. Send inn ditt spørsmål her.
Spørsmål:
Hei! Vi hører mye om de «stakkars» menneskene som må være hjemme sammen med familien og hvordan man best kan hjelpe dem gjennom hverdagen. Hva med de ensomme? De som det krymper seg i magen hos når de ser ordet «familie», fordi de så gjerne vil være del av et fellesskap? Hvor er rådene til dem?
Line Marie Warholms svar:
Kjære deg.
Jeg skjønner godt at du blir provosert over alt fokuset på familieliv og hjemmeundervisning. Det klages over krangling hjemme, krevende barn og vansker med å få jobbet hjemmefra når huset er fullt. Kanskje er det ikke noe annet du ønsker enn nettopp å bli forstyrret på hjemmekontoret ditt. Hvis du er så heldig å ha en jobb.
Man får inntrykk av at det pulserer av liv rundt om i de norske hjem. Å måtte være sammen med sine nærmeste fremstilles som et slit. For den som er alene kan det være provoserende. Det høres ut som om de som har familie ikke setter pris på den.
Man oppfordres til å holde kontakt gjennom sosiale medier. Men det er begrenset hvor lenge man kan holde en telefonsamtale gående.
Hva med alle de andre timene? De man forsøker å fylle med lyden av radio, for å maskere den intense stillheten. Middagen man spiser foran en skjerm for å slippe å stirre inn i veggen på andre siden av bordet. Lengselen etter liv og lyd. Etter noen å snakke med, lene seg på og bryne seg på. Til slutt lurer man på om man i det hele tatt eksisterer.
Ekstra ensomt når fellesskapet blir synlig
Da koronaen brøt ut, snakket vi om at samfunnet ble varmere. Om dugnadsånd og fellesskap. Plaza hotell laget hjertemønster av opplyste hotellrom blant de mørke. Vi får barna til å tegne regnbuer og skrive at «Det blir bra». Selv om dét slett ikke er sikkert.
Men det er ikke alle som føler at de er en del av fellesskapet. Heller ikke i denne situasjonen. Og for dem øker ensomheten når det ser ut som om alle de andre står sammen.
Disse koronadager er også fylt av en annen slags ensomhet. Den man kan føle sammen med andre. Når man har folk rundt seg, men likevel føler seg alene og forlatt.
For noen er ensomheten større hjemme med familien enn der ute i verden. Man trenger å gå på jobb og treffe hyggelige mennesker som smiler og småprater. Som gir respons. Ikke alle hjem bobler over av liv og latter. Det er en vanskelig situasjon, for man mangler jo ingenting. Man spør seg kanskje: Er det meg det er noe galt med? Eller har jeg feil folk rundt meg?
Skam og misunnelse
Som alltid er det lett å snakke om travelhet, aktivitet og plikter. Mange bruker travelheten for å holde ensomhet og andre vonde følelser på avstand. Stillstand, tomhet og meningsløshet er vanskeligere. Kanskje handler det mest om skam.
For ensomheten er skamfull. Det er en følelse av å ikke være ønsket, ikke være viktig. Av å være fattig. Ofte kommer den hånd i hånd med den tabubelagte misunnelsen – følelsen nesten ingen vil vedkjenne seg.
Som psykolog snakker jeg med mange mennesker om hvordan de egentlig har det. Og det er én ting jeg kan forsikre deg om: Du er ikke alene om å føle deg utenfor og ensom, selv om fellesskapet er usynlig.
Mine råd til deg:
Biologisk familie er ikke alt. Lag din egen «familie» med nære venner.
Vær modig: Bruk sosiale medier og andre arenaer for å treffe nye mennesker. Det finnes folk der ute som liker deg, men du må våge å vise frem hvem du er.
Husk at du ikke er alene om å være ensom. Til og med de med folk rundt seg kan kjenne på de samme følelsene.
Les flere svar fra ekspertpanelet her: