Gjesteskribent Jørgen Skavlan er spesialist i allmennmedisin.

Over noen tiår har det vært et stort skifte i det vi kan kalle livsdeltagelse. I stadig større grad lever en del foreldre nærmest symbiotisk med sine avkom. Ofte til langt opp i voksenlivet. Det er mye positivt i det, men potensielt også problematisk for frihet, erfaring og sunn feiling.

Lege Jørgen Skavlan. Foto: Stig B. Hansen

Når barn og foreldre er «bestevenner»

«Frihet under ansvar» het det før. «Frihet under oppsyn» heter det nå. Å kjede seg er farlig. Far er på fotballbanen og i skisporet. Mor i FAU og på håndballbanen. Begge ruller i russetiden. Jeg kan ikke huske å ha hørt en voksen si at «mitt barn og jeg er bestevenner» før i de siste par tiår.

Ungdommen har dårlig diksjon og bruker altfor mye tid på skjerm, sukker de av oss som hører dårlig og som tror at cloud faktisk er en sky. Enhver generasjon vil ofte fortelle deg hvor heldige akkurat de var med å få vokse opp i den beste tiden. Det er i seg selv ikke noe dårlig kvalitetsstempel på et samfunn i bevegelse.

Kjedsommelighet som kvalitetsnorm skal man likevel være født før 1980-tallet for å kunne skryte på seg. Definisjonsmakten av begrepet «ungdomstid» bør overlates til de som lever i den, og ikke til de av oss som ser den i bakspeilet. Det betyr ikke at tidligere generasjons erfaringer og opplevelser ikke kan formidles.

Frihet til å stake ut sin egen kurs

Om foreldregenerasjonens erfaringer og betraktninger skal ha noen gyldighet utover det anekdotiske, bør de underbygges objektivt og vitenskapelig – og i alle fall kunne leses på internett.

Stein Erik Ulvund, professor i pedagogikk ved UiO, har sagt at «kjedsomhet fører ofte til at barn blir mer kreative, tålmodige, selvstendige og sosiale. Når de ikke hele tiden blir aktivisert av foreldrene, sier det seg selv at de fleste vil ta kontakt med andre».

Min generasjon fikk tidlig frihet til selvstendig å finne på ting, feile og etter hvert stake ut vår egen kurs i livet. Uten mor og far med på lasset. Rammen var lagt av våre foreldre, men det å fylle den var i større grad opp til oss selv. Barnelivet, ungdomslivet og voksenlivet var langt mer adskilt enn det fremstår i dag.

Hvor bevisste foreldregenerasjonen var på denne gaven de ga oss, er jeg mer usikker på. De levde sitt voksenliv, vi vårt liv. Vi visste som regel at mor og far var glade i oss, om ikke så beklemmende interessert i hva vi drev med til enhver tid uti nabolaget etter middag. Så lenge vi hadde på oss refleks.

Grenser for hvor mange nederlag man skal utsettes for

Den frie alenetiden som barn og unge tidligere hadde, utenfor foreldrekontroll og innflytelse, forsvinner. Det å kjede seg er blitt ikke-eksisterende. I alle fall så lenge pappa skriver dagsordenen fra smøreboden og det er strøm på Iphonen. Nærmest all aktivitet utenfor skolen er i dag foreldrestyrt og ofte med et sterkt element av konkurranse.

Vi var jo også med i skirenn, gikk på skøyter og sparket fotballkamper, men når vi kom hjem ropte kanskje våre foreldre fra sofaen «hvor har du vært?». Og om de i det hele tatt faktisk ante hvor vi hadde vært, ropte de kanskje «hvordan gikk det?»

Unge får satt for store krav til aktivitet og prestasjon

Nå er det ikke slik at jeg tror at all den aktivitet og konkurranse unge mennesker utsettes for i dag entydig er negativt. Selvfølgelig ikke. Det er likevel grenser for hvor mye styring og hvor mange potensielle nederlag et ungt menneske skal utsettes for i oppveksten, også utenom skolen, før den virkelige konkurransen starter.

Ofte har jeg med interesse og forbauselse fått høre fra unge mennesker om hvor mange konkurransedrevne aktiviteter de driver med utenom skolen. De kommer til meg og mine kolleger, ofte sammen med bekymrede foreldre, fordi de er stressede, slitne, lei seg eller urolige, uten selv å se sammenhengen. Det må være noe med D-vitaminer, blodprosent eller en matvareintoleranse. Det er det jo nærmest aldri. Svaret ligger langt oftere hjemme, eller kanskje i skisporet.

Professor og avdelingsoverlege Trond H. Diseth fortalte i VG at han var bekymret. På fem år hadde han sett en femdobling av antall innleggelser av unge med stressrelaterte sykdommer ved Rikshospitalet. Statistikken forteller om en doblet bruk av antidepressiver blant unge jenter de siste ti årene.

Med andre ord ser vi klare tegn i samfunnet på at unge mennesker setter eller får satt for store krav til aktivitet og prestasjon. Dette har en kostnad vi må være klar over og som vi nå stadig ser klarere.

Å følge fars alpine ambisjoner

Å kjede seg er sunt. Det får tankene på gli. Det skaper rom for mye av det foreldrestyrt aktivitet kan fjerne. Mulig at det nå er for mange unge gutter og jenter som må opp grytidlig søndag morgen for i bunn og grunn å realisere sin fars alpine ambisjoner, i stedet for å bli liggende i sengen til utpå formiddagen og stirre i taket.

I tillegg til krav om prestasjon og deltagelse, har vi også i disse dager en pandemi samt store uløste klimaforandringer i et samfunn hvor materialistisk nytelsessyke er fremtredende.

Jeg er redd vi nå kan se en generasjon vokse opp, som for første gang på lenge kanskje ikke kommer til å si at akkurat de fikk vokse opp i «den aller beste tiden».