– Å miste et barn er på tvers av alle kulturer det vanskeligste et menneske kan oppleve.
Det sier psykolog Atle Dyregrov. Han har i over 35 år arbeidet med foreldre som har mistet barn på Barneklinikken ved Haukeland Universitetssykehus, Universitetet i Bergen og Senter for Krisepsykologi.
Snakk med de etterlatte
Hans fremste råd til omgivelsene er å spørre hva slags omsorg foreldrene ønsker.
– Det er viktig å lytte til hvordan foreldrene vil ha det, og huske på at det kan endre seg over tid. Noen ønsker en type støtte til å begynne med og en annen type senere, sier han og legger til:
– Å spre støtten utover det første året og ikke bruke opp alt til å begynne med, er det beste du kan gjøre. Vær der og bry deg over tid.
Kjente på omsorgen
Vi har tidligere skrevet om Wenche F. Spjelkavik som mistet sønnen Morten (24) i en bilulykke for snart tre år siden. Nylig ga hun ut boken «Å miste et barn» der flere foreldre deler sine historier om hvordan de opplevde og kom seg gjennom tapet av et barn.
Selv reagerte Spjelkavik med å trekke seg unna omgivelsene da sønnen døde, men hele tiden fikk hun støttemeldinger fra venner og bekjente.
– Jeg visste at de var der, selv om jeg ikke klarte å treffe dem. Det kjentes veldig godt, forteller hun.
Hun råder omgivelsene til å være tålmodig med de pårørende.
– Selv om det virker som den som sørger ikke vil ha noe med deg å gjøre, er det ikke personlig ment. Han eller hun trenger bare mer tid. For min del har det vært fint å vite at vennene mine venter på meg til jeg er klar.
Ta initiativ
Generalsekretær i Foreningen «Vi som har et barn for lite», Anne Giertsen, har selv mistet to barn.
– «Si fra hvis jeg kan gjøre noe» er en standardfrase mange bruker, og det er absolutt godt ment. Men de fleste er usikre på hva de kan gjøre for å støtte, og lar initiativet ligge hos den berørte familien. Men det er nettopp initiativ vi som har mistet barn mangler, og man vet ofte ikke selv hva som kan hjelpe, sier Giertsen.
Vær konkret
Hun oppfordrer familie, venner og bekjente til å være mest mulig konkret når man tilbyr de etterlatte hjelp.
– Kom med en gryte middag på døren eller en kake som kan legges i fryseren til uventet besøk. Si heller «jeg henter deg på onsdag så går vi en tur» i stedet for «si ifra hvis du vil gå tur en dag». Ta eventuelle søsken med på kino eller i svømmehallen, handle inn en pose med helgemat, eller spør om dere skal ta en felles økt med hagearbeid. Får du et «nei» eller at det ikke passer til svar, spør du igjen litt senere, råder Giertsen.
Snakk om barnet
Hun mener det alltid er bedre å forsøke å si noe enn å unngå temaet.
– Det er greit å si «jeg hørte om hva som skjedde, jeg vet ikke hva jeg skal si». «Kondolerer» er også et helt ok ord å bruke, selv om mange kanskje ikke er helt komfortable med det.
Ifølge Giertsen er det ingen grunn til å være redd for å snakke om barnet som er borte.
– Bruk navnet, spør om det som skjedde og be om å få se bilder. Mange er redde for å gjøre nettopp det, fordi de er redd for å minne foreldrene om det som har skjedd. Men ingen glemmer barnet sitt. De blir som regel glad for å få en anledning til å fortelle - selv lenge etterpå.
Ikke lat som ingenting
Wenche F. Spjelkavik er enig. For henne er det aller verst når mennesker som kjente Morten later som om ingenting har skjedd.
– Anerkjenn at han har levd. Å late som om han ikke har eksistert, er fryktelig sårende. Det holder med en klem eller et vennlig blikk første gangen man treffes. Ord er ikke alltid nødvendig.
Ønsker du å få med deg lignede saker? Vi har en egen Facebook-gruppe og Twitter-profil for Familie og oppvekst.