Denne artikkelen har vært publisert i Svenska Dagbladet. Den er redigert og tilrettelagt for våre lesere. Oversettelse: Bjørg Hellum.
Barnet som nettopp løp inn i armene dine for å få en klem, vil nå gå flere skritt foran deg på fortauet. Helst vil de ikke synes sammen med deg i det hele tatt.
Ikke ta det personlig, råder psykoterapeut Birgitta Kimber. Hun har blant annet har skrevet boken «Älskade förbannade tonåring».
Det hører til ungdommen å være tvilende, prøve seg frem og kaste loss, understreker Kimber. I det inngår også at de synes mye med foreldrene er pinlig.
– Tenåringstiden er en tid da man skal orientere seg mot venner, gruppen, en partner og skape seg et eget liv. Det betyr å frigjøre seg fra familien. Som forelder må du ligge litt lavt. Foreldrene må ta et skritt tilbake, sier hun.
– Pinlig når foreldre prater som tenåringer
Det er også snart 15 år gamle Lovisa Helminen fra Rönninge opptatt av. Foreldre bør holde seg i bakgrunnen.
For eksempel: Hvis unge er sammen med venner, og foreldrene er i nærheten, så bør de ikke nærme seg, mener Helminen.
– Hvis foreldrene må si noe viktig, så kan de sende en SMS i stedet.
– Hvorfor er det så pinlig om foreldrene kommer bort?
– Fordi man helst ikke vil at det skal synes at man har foreldre, man vil virke så stor at man ikke behøver foreldre, sier Helminen, som går i niende klasse.
Hun synes at det mest pinlige foreldre kan gjøre, er å «forsøke å vise at de henger med».
– Hvis de forsøker å prate som tenåringer enda de er gamle, så er det bare pinlig og slitsomt. Det er bra om de holder seg litt på avstand, prøver å synes minst mulig og ikke begynner å snakke høyt.
Se videoen: «Pinlig når foreldrene mine sitter og roper på sidelinjen»
Få kontakt med tenåringen i bilen
Foreldre kan oppleve det som vanskelig å vite når de overhodet skal nærme seg eller prate med tenåringene sine.
Men, sier Birgitta Kimber, det finnes muligheter for eksempel i bilen.
Du sitter for eksempel og kjører, og plutselig hører du tenåringen din fortelle om bekjente som testet kokain - og ville at tenåringen din skulle gjøre det samme.
Da gjelder det å ikke reagere med et opprørt «HVA?», eller begynne å kommentere det tenåringen sa. Men i stedet vise at du lytter.
I stedet kan man spørre etterpå: «Er det noe av det du sa som du vil prate mer om?» og så bestemme tid og sted for en slik samtale.
Ikke fortell tenåringen hva det skal gjøre
– Ofte når man som forelder har noe viktig man vil ta opp med tenåringen sin, spør man straks de kommer innenfor døren. Det flyr gjerne bare «plopp» ut av munnen på deg.
Om du er heldig, svarer tenåringen, eller så forsvinner han eller hun inn på rommet sitt med ordene «jeg vil ikke prate med deg». Birgitta Kimbers tips er å spørre: «Har du tid et par minutter?»
– Om tenåringen sier ja, kan dere bli enige om når dere skal prate med hverandre, og forutsetningene er mye bedre for en samtale. I samtalen gjelder det ikke å være vurderende og fortelle tenåringen hva det skal gjøre.
– Hvorfor ikke?
– Fordi det hjelper dem ikke. Gi dem en løsning om de ber om det. Ofte kan ungdommer gå i forsvarsposisjon bare fordi du kommer med en løsning.
– Vær rolig, unngå maktkamp
Det viktige er, mener hun, å bekrefte med ord og handlinger.
For eksempel: «Jeg ser at dette er vanskelig for deg. Om du vil spørre om noe, så er jeg her.»
Birgitta Kimber konstaterer også at som forelder gjelder det å være kortfattet og tydelig i samtalene med tenåringen.
– Og fremfor alt, vær rolig. Blir du opprørt, oppstår det lett en maktkamp, og det er ikke bra hverken for deg eller tenåringen din.
– Still bare ett spørsmål
Lovisa Helminen synes at foreldre skal prøve å holde seg «ganske chill» når de vil prate med barna sine.
– Ikke still en mengde spørsmål samtidig, det blir bare veldig dumt. Man blir bare irritert og vil ikke prate. Det er bedre om de tar det rolig og stiller ett spørsmål. Og om barnet blir irritert, kan de kanskje bytte samtaleemne.
– Er det okay om foreldrene dine prater med vennene dine?
– For meg er det okay. Jeg vil at foreldrene mine skal ha et noenlunde godt forhold til vennene mine, men de behøver ikke prate en masse.
– Tør å slippe oss løs
Simon Anselmby (16), som går første år på videregående skole, synes at foreldre ikke skal være for «på» hele tiden. Hverken når det gjelder praktiske situasjoner eller innflytelse.
– Om du er sammen med vennegjengen og skal hentes, så er det bedre om de sitter og venter i bilen. Det kan ellers bli så stivt, sier han.
Han synes også at det er pinlig om foreldrene er overbeskyttende.
– For eksempel om man skal ta en tur ut for å spise noe med vennene, og så sier foreldrene nei fordi det er for sent eller noe. Det er viktig at de ikke holder for mye fast, men at de tør å slippe oss løs.