Vi samarbeider med andre ledende aviser i verden. Denne artikkelen er hentet og oversatt fra Svenska Dagbladet.

«Skilsmissebarn» er kanskje ikke et positivt ladet ord. Men forskning viser at barn til skilte foreldre ikke nødvendigvis har det verre enn andre. For noen barn kan en skilsmisse til og med være en lettelse.

Hvordan barn blir påvirket av bruddet, avhenger heller av hvordan foreldrene håndterer situasjonen. Så hvordan skilles på best mulig måte, uten at barna tar skade?

Barnepsykolog Malin Bergström. Foto: Stefan Tell

Ikke prøv å unngå elefanten i rommet

Før en separasjon eller skilsmisse er det ofte lange perioder med diskusjoner og krangel mellom foreldrene. Det er naturlig at foreldre vil beskytte barna fra det som er vanskelig og tungt. Men ved å late som om alt er fryd og gammen, gjør vi barna en bjørnetjeneste, ifølge barnepsykolog og firebarnsmor Malin Bergström. Barn får ofte mer med seg enn vi tror.

– Barn er ikke så gode til å forstå verden intellektuelt. Men allerede tidlig er de utrolig gode til å lese følelser, sier Bergström.

Barna aner antagelig at noe er galt lenge før foreldrene forteller om en forestående separasjon.

– Det er en menneskelig reaksjon. Man føler at man forbryter seg mot barnets mest grunnleggende trygghet, og holder fast ved håpet om at de ikke skal merke noe. Men det gjør de, sier hun.

Ikke vent med å fortelle

Bergström, som har skrevet boken Att skiljas med barn, har truffet mange foreldre som venter med å fortelle barna at de skal skilles.

– De har tusen unnskyldninger for ikke å fortelle. Kanskje vil de feire barnets fødselsdag først. Men barna føler at de blir latt i stikken når de voksne ikke tar ansvar for å gjøre det mulig å snakke om det vanskelige.

Men hvordan forteller man at barnets liv kommer til å bli helt annerledes?

– Det er vanskelig, men ikke utsett det. Fortell det gjerne sammen med den andre forelderen, slik at barnet føler at det er en felles avgjørelse. Tenk ut hva dere kan gjøre etter samtalen. Gjerne noe hyggelig. Da får barnet en følelse av at livet går videre, sier Bergström.

Marie Angsell, sosionom hos svenske Bris (Barnets Rätt i Samhället) fremhever hvor viktig det er at man ikke lar praten dø ut etter den første samtalen.

– En beskjed som dette er overveldende for de fleste barn. La det ta tid. Vær klar over at det er en prosess. Det er ikke er mulig å prate om alt med en gang. Som voksen må man ta ansvar for å gjøre det til en kontinuerlig samtale.

Vær transparent – men ikke om alt

En skilsmisse er ikke alltid en vakker historie. Mange foreldre har vanskelig for å håndtere balansegangen mellom å være sannferdig mot barna og å beskytte dem, sier Malin Rekke, barnepsykolog hos Bris. Hun har møtt mange barn som har fått mer informasjon og ansvar enn de kan håndtere.

– Det kan dreie seg om utroskap. For eksempel får barnet høre at pappa ikke lenger elsker mamma. Det gjør at barn involveres i noe de føler at de må ta ansvar for. Noe de må løse eller kontrollere.

Hennes kollega Marie Angsell mener det er en vanlig feil at den forelderen som føler seg sveket, lar følelsene overta i kommunikasjonen med barnet.

– Uansett hva partneren har gjort, er dette en medforelder. Barnet skal fortsette å leve med ham eller henne som den ene av foreldrene sine. Det er viktig ikke å sverte den andre overfor barnet. Prøv heller å håndtere sviket. Slik kan du fortsette med å være en god forelder selv. Vi ser altfor mange eksempler på foreldre som snakker med barna i for stor grad ut ifra egne behov. Barn skal ikke fungere som samtalepartnere i foreldrenes krise.

Sosionom Marie Angsell. Foto: Peter Knutson

Stress ikke med store forandringer

En avgjørelse om å skilles har i de fleste tilfellene skjedd etter måneder med diskusjoner og betenkningstid. Barnets prosess for å forstå, sørge og reagere begynner som oftest først etter den definitive beskjeden fra foreldrene. Derfor bør den første tiden etter separasjonen bestå av så få forandringer som mulig, sier Angsell.

– Mange barn snakker om at alt går så fryktelig fort. Plutselig flytter det inn nye familiemedlemmer i hjemmet deres. Kanskje til og med barn. Foreldre bør forsøke å være lydhøre for når det kan være greit å introdusere et nytt forhold, sier hun.

Selv etter at man har fått ny partner, med eller uten bonusbarn, har barnet ofte godt av å fortsatt få egentid med foreldrene sine.

– Mange barn ønsker at den nye personen og dennes barn ikke skal være med hele tiden. Barnet trenger fortsatt ha et eget forhold til sin forelder og fortsette å gjøre ting sammen, sier Angsell.

Utvikle foreldreforholdet med ekspartneren din

Hva man føler for den andre forelderen etter en skilsmisse, er av underordnet betydning, sier barnepsykolog Bergström. Nå er i stedet tiden inne for å sette barnet først.

– Mitt viktigste budskap er å jobbe med forholdet til medforelderen. Begrav parforholdet. Utvikle i stedet det nye forholdet mellom dere. Vi er foreldre sammen resten av livet. Hvordan skaper vi et trygt nett rundt barnet i stedet for to adskilte verdener? Forsøk å fremheve medforelderen for barnet, sier hun.

I dag finnes det en stadig økende enighet om at barn har det best når begge foreldrene er nærværende. Men til syvende og sist bør alle avgjørelser om bosituasjonen etter en skilsmisse være individuelt tilpasset, sier Bergström.

– I mine år som forsker har det svingt fra at det ville være livsfarlig å bo noe annet sted enn hos moren, til at alle skal ha delt bosted. Vi vet at det er godt for barn å ha tilgang til begge foreldrene, så sant begge har mulighet til å ta hånd om barnet. Men vi bør lytte til barnet og ta avgjørelser ut ifra hva som passer akkurat vår familie og våre barn. Å ha begge foreldrene i hverdagen, tror vi gir stor gevinst for barnet. Barn trenger engasjement, lekselesing, god mat, rutiner, trygghet og ikke minst: foreldre som bryr seg.

Vær lydhør for hvordan barnet har det

Uansett alder tar barn ofte langt mer ansvar for at foreldrene har det bra enn det voksne er klar over. Ofte betydelig mer enn det som er sunt for et barn i utvikling.

– Barn trenger fungerende, trygge foreldre, og det kan være helt frivillig at de tar på seg dette ansvaret, for eksempel for å dempe konflikter. Barn kan derfor også frivillig ta på seg ansvaret for kommunikasjonen mellom foreldrene, sier sosionom Angsell.

Det samme gjelder skilsmisser der en av foreldrene tar det hardere enn den andre. I de situasjonene tar barn ofte på seg ansvaret for å få forelderen til å ha det bedre, sier barnepsykolog Rekke.

– Vi ser ofte barn som tar på seg et veldig stort ansvar på bekostning av sitt eget liv. Vi skal gjøre barn delaktige, men ut ifra deres eget behov. Ta skylden fra barna. La dem være frie, sier hun.

Ikke vær for opptatt med egen konflikt

I skilsmisser der foreldrene ikke blir enige om for eksempel barnas bosituasjon, kan det bli ekstra problematisk. I sitt arbeid ser Rekke hvordan langvarige omsorgstvister tærer på barn:

Foreldre som kanskje helt uten å vite det lar barna fungere som støtpute, budbærer og ikke sjelden til og med spion mot den andre forelderen. Når foreldrene er opptatt med egen konflikt, kommer ofte barnets behov i bakgrunnen.

– Så går årene og barndommen forsvinner. Det man krangler om som foreldre – barna – blir glemt.

Oversatt fra svensk av Bjørg Hellum