Det føltes absurd, men der satt vi: Tre menn i dress rundt et bord med hvit duk og strykekanter. Vi var på mediekonferanse i Amsterdam og fremmede for hverandre. Snart skulle vi få høre lett svulstige presentasjoner om medienes fremtid i Europa. Men akkurat nå trengte vi noe som kunne løse opp den spente stemningen mellom oss.
Så tok den ene, en toppleder i 50-årene fra TV-bransjen, ordet. Han kunne med innlevelse fortelle at han var i en slags sorgtilstand fordi barna hans akkurat hadde vokst ifra Peppa Gris. Han spurte hvilke TV-programmer våre barn likte å se på. Snart diskuterte vi alle i fullt alvor styrkene og svakhetene ved Peppa Gris, Kembo, Disney og Sesam Stasjon.
Og vips, så var det hull i den isen.
Det var et fint øyeblikk. Vi var der på grunn av jobben, men delte alle et hverdagsliv med små barn hjemme. Omgivelsene var på alle måter fjernt fra den hjemmekoselige TV-stuen. Men vi kunne finne sammen i en samtale om en liten tegneserie-gris og dennes betydning for både barn og voksnes humør og hverdagsliv.
Ikke mengde, men kvalitet er avgjørende
Mange småbarnsforeldre er urolige for at barna ser for mye på TV. Et interessant dypdykk i økonomiavisen Financial Times kan kanskje gi litt ro. Her peker flere forskere på at mange studier nå indikerer at det ikke nødvendigvis er mengden TV-seing som er viktig. Viktigere er det trolig hva barna ser på – og hvordan.
Studier utført i USA viser for eksempel at barn som har sett mer informative barne TV-programmer av høy kvalitet leser mer bøker som tenåringer. Guttene fikk også bedre karakterer på skolen senere i livet, sammenlignet med kontrollgruppen. Forskere peker også på at barna får mer ut av tittingen om de deler opplevelsen med noen og kan snakke om det de ser.
Så hva er programmene som vil gjøre barna godt?
Det er ikke mulig å peke ut enkeltserier, men her er noen generelle råd fra forskningen:
Styr unna alt som er voldelig. Finn gjerne innhold som kombinerer underholdning og læring, men la barna se på noe de synes er gøy. Og vit at dine egne preferanser ikke nødvendigvis er riktig for poden (Det er ikke sikkert Jul i Skomakergata slår an).
Koster millioner å produsere, men traff ikke treåringen
Tilbudet av gjennomarbeidet barne TV-innhold i dag er heldigvis enormt. Ta for eksempel Bing, denne kaninaktige skikkelsen som lærer å håndtere verden og ulike utfordringer. Hver eneste syv minutter lange episode koster nesten fire millioner kroner å produsere. To lærere, 23 manusforfattere, fire rådgivere og en språk-terapeut er involvert i utviklingen av innholdet.
Bing har ikke slått an hjemme hos oss. Treåringen elsker Peppa Gris, Hei Kembo, Fantorangen og en og annen “jeg pakker ut lekene mine-video” på Youtube. Jeg må selv innrømme at jeg er svak for Peppa og Kembo. De er ganske enkelt produsert, men er gjenkjennelige, har humor, forteller ofte smarte historier og med referanser bare vi voksne forstår. Mange av karakterene i Peppa uttrykker for eksempel følelser mange av oss voksne kan kjenne oss igjen i.
En episode av Kembo, der hunden og hjelperne hans må hoppe i båten for å få elve-merke (dere som har sett Kembo forstår), har klare referanser til det brutale Vietnam-eposet Apokalypse Nå.
Det gjør jo kikkingen litt morsommere også for oss voksne.
Til slutt: Ingen tjener på å moralisere over barne-TV. Det er fantastisk mye høykvalitets TV-innhold å velge i, og «alt med måte» er trolig riktig tilnærming her som på så mange områder. Men mye tyder på at barna vil nyte godt av at vi voksne i hvert fall tenker litt over hva vi serverer de små gjennom skjermen.
Tenk på dét neste gang du sitter rundt et bord i en fremmed by med tre mennesker du ikke kjenner.
Ser barna på disse filmene? Da bør du stoppe dem med en gang, mener ekspert.