Psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm gir fremover råd om hjemmelivet. Forslag til temaer hun kan skrive om? Tips oss gjerne.

Psykologspesialist Line Marie Warholm Foto: Astrid Waller

Du har spradet stolt rundt med det blide og søte barnet ditt. Og kanskje har du tenkt: «Jeg har virkelig fått det til som forelder!»

Så kommer puberteten. Det tillitsfulle, åpne fjeset lukker seg. Tenåringen trekker seg unna og ser alltid sur ut. Hva er det som skjer? Mange foreldre blir bekymret: «Er hun deprimert?» «Blir han mobbet?»

Du kan ta det helt med ro – det er bare ungdomstiden som har kommet! Dette er en strevsom fase for barnet ditt. Det er forandringer i kroppen og følelsene får svingninger som hverken vi foreldre eller ungdommen selv henger helt med på. Noen forandrer seg mer i denne perioden enn andre. Vi stirrer på den lukkede døren til barnerommet og føler oss rådville. Skal vi banke på eller la henne være i fred?

Naturlig med avstand

Det er fint å vise at du er tilgjengelig og ønsker å ta en prat. Da kan tenåringen din komme til deg når det er noe alvorlig som står på.

At du ikke får vite alt som foregår, hverken i ungdommens ytre eller indre liv, er helt naturlig. Dette er en løsrivelsesprosess. Det er sunt og fint at det skjer. Ungdommen skal finne sin egen identitet og øve på å klare seg uten deg, både materielt, fysisk og psykisk. Det er en del av det å bli voksen.

  • Du får ikke vite om uroen datteren din føler når hun har delt en selfie på Instagram og ikke får respons.

  • Du får ikke vite om mistanken hun har om at venninnene møtes uten at hun er invitert med. Og ikke hvor vondt det er å se på at gutten hun hooket opp med forrige helg, denne uken står midt i skolegården og kysser en annen jente.

  • Sønnen din forteller deg ikke om bekymringene for sin egen jaw-line. For om han trener nok. Eller for om vennene kommer til å røyke hasj igjen til helgen og hvordan han skal forholde seg til det.

Vi må slippe taket

Ungdommene skal ha noen egne arenaer i fred. De må få rom til å utvikle seg og prøve seg på egen hånd. De skal finne ut hva de vil og hva de står for. Søke etter sin egen identitet, løsrevet fra våre holdninger og verdier. Og så vet vi alle, at når man blir voksen, så ender de fleste av oss opp med å ligne mer på foreldrene våre enn vi trodde var mulig. Men selve prosessen er likevel viktig.

Ungdommene skal ut i verden. Som voksne skal de først og fremst være mamma eller pappa i sin nye familie. For å få til det må de vri seg ut av rollen som sønn eller datter i opprinnelsesfamilien. Vi må slippe taket i dem. Det betyr ikke at vi skal koble oss helt av ungdommene våre. Vi skal følge med så godt vi kan. Men du behøver ikke å bekymre deg om du blir holdt på avstand. Det er ikke du som skal være bestevenn.

Noen å snakke med

Om tenåringen din ikke har stort nettverk eller mange venner, er ikke så viktig. Men én god venn bør alle ha.

Jeg ser i min praksis som psykolog at mange unge i dag har vansker med å betro seg til vennene sine. De går til psykologen for å snakke om hvordan de egentlig har det. I vennegjengen smiler de og later som om alt er tipp topp. Slik utvikler det seg en oppfatning blant ungdommene: «Alle andre er så perfekte og vellykkede – det er bare jeg som synes at livet er vanskelig».

Perfeksjonspress

Hva kan vi foreldre gjøre med ungdommenes vennerelasjoner? Vi kan snakke om viktigheten av nære vennskap hjemme. Vise at det er viktigere å snakke med gode venner om hvordan det egentlig står til, enn å vise frem den perfekte fasaden.

Kanskje kan du gjøre et forsøk neste gang dere har dine venner på besøk? Det er som forbilder vi påvirker barna våre mest. Vær et godt forbilde for tenåringen din – slipp masken og si det som det er!

Her er noen enkle råd du kan huske på når det står på som verst:

  • Ikke bli bekymret når tenåringen trekker seg unna deg – det er en sunn og naturlig utvikling på gang

  • Husk at én god venn er både nødvendig og tilstrekkelig

  • Vær et godt forbilde – vis at du ikke er perfekt.