Fem spørsmål og svar om uenighet i barneoppdragelsen
Eksperten: Willy-Tore Mørch
Utdanning: Psykologspesialist
Jobber som: Professor emeritus i barn og unges psykiske helse ved UiT, Norges arktiske universitet. Lang erfaring med foreldreveiledning.
1. Er det områder som peker seg ut hvor foreldre ofte er uenige?
– Ja, det er særlig to områder, grovt delt inn i grensesetting og sikkerhet. For det første dreier det seg om hva barnet skal få lov til å gjøre og reaksjonsmåter på ulydighet, sier psykolog Willy-Tore Mørch.
Mørch peker på at det er en tendens til at fedre reagerer mer absolutt, mens mødre vil snakke barnet til rette eller benytte tilnærmingsmåter som dialog og forhandlinger.
– Når det gjelder sikkerhet kan det både handle om hva barn skal få lov til å gjøre, eksempelvis sykle alene til skolen, eller hvor lenge barnet kan være ute om kvelden for større barn og ungdommer.
2. Er det viktig at foreldre er enige om barneoppdragelsen?
– Tja, vil jeg si til det. Det avhenger av alvorlighetsgraden. I viktige spørsmål knyttet til barneoppdragelsen bør det være stor grad av enighet, sier Mørch.
Det kan for eksempel være hvordan håndtere barnet hvis det har skolevegring eller når barnet er aggressivt og utagerende.
– Så kan det være andre, mindre viktige ting hvor det ikke har så stor betydning om foreldrene har ulike meninger. Det kan være hvorvidt barnet skal sitte ved bordet til alle har spist eller om barnet kan leke i sengen etter at det har lagt seg.
Fem spørsmål og svar: Hva gjør du når du synes barnet ditt er blitt for tjukk?
3. Er det noe positivt ved å være uenige?
Det er positive elementer i at foreldre har ulike synspunkter, mener psykologen.
– Barn er begavede og tåler at foreldre er litt forskjellige. De tåler at de får lov til noe av mamma, men ikke det samme av pappa. Det kan være positivt, fordi barn bør lære at det er lov å være uenige og at det er normalt å være uenige.
– Vi snakker om «rettighetsbarnet» i dag. Ifølge barneloven skal barnet medvirke i beslutninger som angår dem. De skal bli hørt. Fra barnet er syv år og fra fylte 12 år skal barnet få delta i beslutninger som angår dem selv. Dette taler for å diskutere temaer i barnets nærvær.
Det som alltid blir viktig, er at foreldre løser uenigheter på en forbilledlig måte i nærvær av barnet.
Er det snakk om alvorlige konflikter med mye følelser involvert, bør diskusjonen foregå i barnets fravær, råder han.
— At man ikke spiser middag sammen regnes som omsorgssvikt, det er nesten litt sånn «ring barnevernet». Her er familien som går imot «klassiske» oppdragelsesråd
4. Når er foreldres uenighet skadelig for barnet?
– «Worst case»- scenarier er der hvor barnet får psykiske helseplager. Hvis det er snakk om sterke verbale angrep foreldrene imellom eller endatil vold kan et barn som er vitne til det utvikle angst, depresjoner og ellers få psykiske helseplager. Det er like alvorlig å observere at foreldre er voldelig mot hverandre som å bli utsatt for vold selv, sier Mørch.
– Barn har tendens til å legge skylden på seg selv når det er konflikter mellom foreldrene. Men det kan ikke et lite barn bære særlig lenge. Dette selvpålagte ansvaret kan føre til depresjon og angst hos barnet. Relasjonen mellom barnet og foreldrene kan rives ned og barnet mister tillit til foreldrene.
Beveger man seg bort fra de aller verste tilfellene, og over til de der barnet vokser opp i et hjem hvor det til stadighet er uenighet og krangling, vil barnet ta med seg de samme strategiene de har sett foreldrene bruke inn i sin egen voksentilværelse.
– De har lært hvordan de voksne løser dagligdagse problemer, enten med fredelige midler eller at de blir kranglete og sinte.
«Mine foreldre forteller meg ofte hvor dum og håpløs jeg er» En av fem jenter med færrest ressurser svarer dette i undersøkelse.
5. Utnytter barn situasjonen om foreldre er uenige?
– Nei, det er en myte. Barn er veldig sjelden utmanøvrerende og har sjelden onde hensikter, sier Mørch.
– Barnet er i en konstant læringsprosess og helt avhengig av å prøve seg frem for å se hvordan foreldrene håndterer ulike situasjoner. Sett gjennom «voksenbriller» kan det se ut som de forsøker å spille foreldrene ut mot hverandre, men realiteten er at barnet har ikke kognitive forutsetninger for å lage slike intrikate spill.
Oppdragelsesekspert tar oppgjør med roskulturen. - Når jeg sier til barnet: «Å, så flink du er», tar jeg meg samtidig retten til å bedømme barnet.