Psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm gir råd om familielivet. Har du forslag til temaer hun kan skrive om? Tips oss gjerne foreldreliv@aftenposten.no
Å få barn med noen er kanskje den mest sårbare posisjonen man kan sette seg i. Det er å forplikte seg til et livslangt samarbeid. Uansett hvordan det går med parforholdet. Og enten man bevarer forholdet og bor sammen, eller om man oppdrar et barn i to hjem, møter de fleste av oss på frustrasjonen over at man ikke alltid tenker likt om barneoppdragelse.
En undersøkelse Bufdir fikk gjort i 2018 viste at halvparten av mødrene mente at de var i bedre stand til å ta vare på barna enn fedrene. Både for den som utpeker seg selv som sjefsoppdrager og for den som føler seg overkjørt kan dette oppleves som svært vanskelig.
Hva er «godt nok?»
Før vi går videre må vi gjøre en avklaring: Vi skal aldri tåle at et barn utsettes for omsorgssvikt og overgrep. Enten det er vårt eget barn eller andres barn, har vi plikt til å gripe inn når et barn ikke har det godt nok. Og dette: «Godt nok» er ikke alltid så lett å definere. Hvis du er i tvil, skal du varsle barnevernstjenesten slik at de kan gjøre den vurderingen.
Men hva med mer normale, ikke-skadelige brister i oppdragelsen? Hva skal du gjøre når du mener at du vet bedre enn den du har barn med?
Den ene er nøye. Den andre er avslappet
Ja, det er irriterende og flaut når det ikke er skiftetøy i barnehagen og du henter barnet ditt i lånetøy. Eller at barnet ikke kommer tidsnok på skolen. Du krymper deg når den andre forelderen har kledd barnet i plagg som ikke passer sammen. Du kan mene at den andre har for strenge regler. Eller for dårlige grenser. Og kanskje vil mange være enig med deg. Men hva skal du gjøre med det?
Det beste er selvfølgelig å få til en dialog. Å forklare hva du mener og ønsker, få til et samarbeid der dere har respekt for hverandre som foreldre og forsøke å få en felles forståelse for hva barnet trenger. Dette kan være vanskelig. Både å lage avtaler og å etterleve avtalene. Det kan være godt å få inn litt hjelp utenfra: Lese bøker, gå på kurs og i foreldreveiledning.
Likevel får du kanskje ikke den andre med på å gjøre det slik du mener er best. Det er fortvilende og mange går i kompenseringsfellen: Dersom den ene er streng, blir den andre ettergivende. Når den ene er lite lyttende til barnets følelser, får den andre vansker med å sette foten ned. Hvis den ene er nøye, blir den andre veldig avslappet.
Gi slipp på ideen om fullstendig enighet
For å unngå en slik polarisering kan det være lurt å gi slipp på ideen om at foreldre skal være fullstendig enige og samkjørte. Barnet har to foreldre. To ulike mennesker. Dersom foreldrene presenterer to helt ulike forståelser av virkeligheten, blir det naturligvis vanskelig for barnet. Men så lenge foreldrene har respekt og varme for hverandre, går det bra om man er ulike. Barna lærer at det ikke finnes fasiter for alt her i verden, men at mennesker er ulike og har forskjellige holdninger og oppfatninger. De ser at man kan være ryddig eller rotete, nøye eller slapp. Mest opptatt av følelser - eller fakta.
Det gode med risikospredning
Vi har alle med oss ubevisst materiale inn i foreldrerollen. Vi har ikke full oversikt over alt vi påfører barna våre av godt og vondt. Selv om vi stort sett bare vil dem vel. Da kan det være fint å tenke på at man ikke står alene om å definere barnets verden, men at det også finnes andre viktige personer i barnets liv som påvirker det.
Det er en form for risikospredning.
Du har ansvar for å reflektere over deg selv som forelder og sørge for å være god nok. Og du har ansvar for å beskytte barnet ditt mot erfaringer som kan være skadelige. Men du kan ikke ta fullstendig kontroll over barnet ditt. Du kan mene at den andre forelderen ikke er like god som deg. Det spiller liten rolle: Det er nå engang dere to som er foreldre, enten du liker det eller ikke.
For en del foreldre er ønsket om å beskytte barna mot ubehag så sterkt at det «moderlige» tar helt over.