Psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm gir råd om familielivet. Har du forslag til temaer hun kan skrive om? Tips oss gjerne foreldreliv@aftenposten.no
Romanen «Er mor død» har fått strålende kritikker. Fra mitt ståsted viser den hvor fortærende og altoppslukende behovet for forsoning med egne foreldre kan være. Og hvordan vi aldri slutter å være sårbare for avvisningene deres.
Alle ser foreldre i lys av barndommen
Kontakten mellom hovedpersonen Johanna og moren har vært brutt i 30 år. Johannas fantasier om morens indre liv er preget av minnene fra barndommen. Naturligvis, for hun har ikke hatt muligheten til å bli kjent med sin mor i godt voksen alder.
«Selv om begge har forandret seg i de etterfølgende tredve år med avstand, kan man ikke forvente at barnets opplevelse av mor fra barndommen skal forandres som følge av det», mener Johanna.
Historien om Johanna minner oss på at vi alle ser våre foreldre i lys av den barndommen vi hadde. Barnets blikk blir med oss inn i voksenlivet.
Preger oss resten av livet
Som barn er vi avhengig av å bli møtt med varme, forståelse og bekreftelse fra de voksne rundt oss. Hvordan vi blir tatt imot former vår egen selvfølelse. Alle de små avvisningene gjennom en hel barndom preger oss resten av livet.
Kanskje får du hjertet i halsen nå og tenker på situasjoner med dine egne barn? Små «brudd» skjer i alle relasjoner. Vi misforstår hverandre, eller reagerer med sinne og avvisning. Det er ikke farlig dersom vi reparerer det skikkelig hver gang. «Unnskyld, jeg mente det ikke sånn.» Ofte skaper små brudd og påfølgende reparasjon en større trygghet og nærhet i relasjonen. Vi ser at her er det rom for feiltrinn og tilgivelse; relasjonen bærer igjennom. Det er rekken av store og små brudd som ikke repareres som tærer på relasjonen og på barnets selvfølelse. Og selv når vi er voksne kan dette sitte igjen i oss og prege relasjonen til foreldrene våre, gjennom sinne, sorg, savn eller tusen ubesvarte spørsmål.
Egen utilstrekkelighet
Kan vi frigjøre oss fra barnets blikk på foreldrene våre? Det kommer an på vår egen utvikling. Hvor fritt vi kan tenke rundt oppveksten. Som voksne vet vi jo at livet ikke nødvendigvis blir lettere med alderen. Du kan kjenne på din egen utilstrekkelighet, og kanskje kan du forstå at foreldrene dine gjorde så godt de kunne. Selv om du muligens mener at det ikke var godt nok.
Det kommer også an på hvor mye foreldrene dine har utviklet seg. Vi kan være i en utviklingsprosess gjennom hele livet. Og noen nyttiggjør seg sine erfaringer og modner. Kanskje kan de se tilbake på tiden med små barn og ønske at de gjorde ting annerledes. I terapirommet møter jeg mange av dem. Men selv om foreldrene dine har forandret seg, kan du sitte fast i den barnlige oppfattelsen av dem, og være fylt av barnets avmektighet, raseri og skuffelse.
Ønsket om bekreftelse
Hjorths romanfigur Johanna fantaserer om en samtale med moren sin med håp om at den skal reparere noe i henne:
«(...) som mor var hun ikke god for meg, jeg fikk en indre skade av det. En mor er et mord uten d. Og likevel håper jeg på en rolig oppklarende samtale med henne, hvor kommer håpet fra? (...)»
Johanna ønsker at moren skal bekrefte hennes opplevelser. Og det er et godt ønske, for en slik bekreftelse kan gjøre det mulig å la barndommen bli historie og danne en nåtidig relasjon til forelderen. Når de små bruddene ikke er reparert underveis, kan åpne samtaler i voksen alder virke legende.
Sår kan leges
Finner vi forsoning med foreldrene våre, endres også blikket på barndommen. Kanskje er det ikke lenger en historie om et vanskelig barn i en urettferdig verden, men om et barn som forsøkte å overleve sammen med voksne som strevde med sitt.
Dersom både foreldrene dine og du kan se tilbake og snakke om barndommen din og forsøke å forstå hva det var som foregikk i dere alle, kan mange sår leges. Da kan ditt blikk på foreldrene dine endre seg.
Du ser dem ikke lenger som allmektige foreldre. Men som to mennesker med sine egne utfordringer og vansker, og med sin egen barndom på slep.