Som lege møter man av og til pasientene sine utenfor legekontoret. Et av stedene hvor møtene ofte kan være litt ubekvemme for både meg og pasienten, er på polet. Særlig når jeg har rikelig i trallen, som før jul.
Ser jeg pasienten før han eller hun ser meg, senker jeg blikket og haster mot kassen. Det er sjelden jeg slipper unna. «Huff, tenk å møte deg her, da!» sier de, etterfulgt av et lettelsens sukk når de ser oppi trallen min.
På polet møter jeg meg selv i døren
Slike kommentarer får jeg ikke om jeg møter noen på Clas Ohlsson eller Meny. Nå har jeg heller ikke for vane å be mine pasienter velge den smale vei, ved å vise moderasjon ved innkjøp av batterier eller mandariner. Men på polet møter jeg meg seg selv i døren. Alkohol er nemlig viktig, også i mitt liv.
Jeg forbinder alkohol med noe positivt. Med reiser, helg, vennskap, gode måltider og med jul. Alkohol kan stimulere kreativitet og humor, dempe sjenanse og gi avkobling. Det kan faktisk også smake veldig godt. Samtidig er alkoholisme en av de sykdommene jeg kjenner til med størst destruktiv kraft. Bruk av alkohol har et janusansikt; misbruk av alkohol.
Avvæpnende og innbydende
Om man er av den typen som setter pris på et «lite glass» hvitvin mens man rører i risottoen, eller drikker vodka fra termos på jobben, er det til syvende og sist alkoholens effekt man søker. Enten den som kun senker skuldrene et ørlite hakk, eller hals-over-hode-flukten fra virkeligheten.
«Balansert, slank og syrepreget vin med god mineralitet og antydning til sitrus og grønne epler» må sies å være en beskrivelse av et rusmiddel som både er avvæpnende og innbydende. Det legitimerer bruken ved å sette det inn i en kulturell og estetisk kontekst. Vi heller det også på vakre flasker med kunstferdige etiketter. Og gavepakker med sløyfer og kort, der det til og med kan ønskes «god bedring».
Noen har det kanskje stående i barskap med glassdør. Hos andre står det nonchalant på kjøkkenbenken, mellom Geneva-radioen og Nespresso’en. Som halvtomme bevis på en kultivert og kontrollert lettsindighet. Enkelte tar ikke engang av reisestrømpen før alkoholen eksponeres for all verden. Den er overalt.
Det er til og med dem som har egne rom til rusmiddelet. Dunkel belysning og 12.5 grader, nøyaktig. På rad og rekke ligger flaskene, kanskje i årevis, og venter på druenes ettermodning. Og sin eiers glede eller sorg.
Ingen gjør dette med alkoholfrie produkter. Uansett om de var enda penere pakket inn.
Så la oss kalle en spade for en spade og dry martini for 42.5 % ren alkohol.
Når drikker man for mye?
Svaret er ikke enkelt, og det kommer an på hvem du snakker med. Har man for eksempel en syvendedags adventist som lege, er man på kjøret etter ett glass. Har man en frankofil lege, skal det adskillig flere enheter til før man kan få et problem.
Anbefalingene og forbruket varierer sterkt fra land til land. I Storbritannia anbefales det ikke å overstige 14 alkoholenheter i uken. I Norge vil vi anse et slikt forbruk som helsefarlig. Vår nasjonale anbefaling er på cirka det halve.
Uansett er dette høyst individuelt. Kvinner tåler dessuten bare halvparten av det menn tåler. Dette kan oppleves som urettferdig, men er altså ikke kjønnspolitisk bestemt. Det er ren fysiologi.
Jeg er ofte litt mer generell i mine anbefalinger og sier at i det store og hele skal vi drikke minst mulig. For uansett hvor velvillig man måtte finlese statistikk for å finne positive helseeffekter av alkohol, blir man skuffet. Litt som når oljeindustrien sier de er på «lag med klima». Men vi skal selvfølgelig unne oss alkohol i fornuftige mengder. Til riktig tid og ved riktig anledning.
Traumatisk opplevelse
Fellen vi kan gå i år, er denne: I en jul med avstandsregler, munnbind og skjenkestopp vil mange synes at de fortjener noen juledrammer ekstra. Men foreldre med noen juledrammer ekstra, er samtidig kanskje det siste barn fortjener. For barn kan det å se at tillitspersoner bli rare, fjerne og høyrøstede være en svært urovekkende og faktisk traumatisk opplevelse. En opplevelse som kan vare svært mye lenger enn foreldrenes bakrus.
Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi, har sagt at «vi som folk er så flinke til å glede oss til, men ikke til å glede oss over». Barn, i særdeleshet, gleder seg til jul. Og det er faktisk vårt ansvar at de også kan få glede seg over den.
Vi skal kunne glede oss både til og over dram til ribben og rødvin til kalkunen uten dårlig samvittighet.
Så hvis ingen går i fellen, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen.
Fastlege Jørgen Skavlan synes flere barn bør bli sengen i helgen og stirre i taket