Sinne, tårer, likegyldighet og frustrasjon. Ungdomstiden kan være en berg-og-dal-bane i følelseslivet.

Så hvordan kan du som forelder vite om de dårlige dagene bare er en naturlig del av tenårene, eller om det ligger noe mer alvorlig bak?

Psykologene Kirsten Holtmon Resaland og Lars Halse Kneppe. Foto: Åsmund Holien Mo, Anna-Julia Granberg

Kirsten Holtmon Resaland er psykologspesialist og forfatter av boken Helt ærlig - om hvordan vi henger sammen. Hun påpeker at vonde følelser, redsel, skuffelser og sorg er en naturlig del av livet, uavhengig av alder. I utgangspunktet er ingenting av dette psykiske lidelser man trenger hjelp for.

Men det går det en grense for hvor vanskelig det er meningen at livet skal være, understreker hun.

– Som 15-åring skal det ikke i lang tid kjennes tungt og meningsløst å stå opp. Du skal ikke være så lei deg at det går utover søvn, mat og aktiviteter. Og du skal ikke ha overveldende følelser av å burde si unnskyld for noe, uten at du har gjort noe galt.

Tegnene du bør du se etter

Lars Halse Kneppe er psykolog ved Pedagogisk-psykologisk tjeneste og ved flere videregående skoler i Oslo. Han er også forfatter av boken I hodet på en tenåring.

Kneppe og Resaland mener man som forelder aldri kan være helt sikker på hvordan ungdommen egentlig har det. Man kan tross alt ikke lese ungdommens tanker. De trekker likevel frem to ting man kan være ekstra oppmerksom på:

1. Varige endringer

Ungdommens humør svinger fra time til time og fra dag til dag. Dersom en endring varer over tid, en måned eller mer, bør du følge med, mener Kneppe.

Han råder foreldre til å legge merke til endringer i:

  • Adferd

  • Utseende (er ungdommen blitt mer eller mindre opptatt av utseendet? Går vekten opp eller ned?)

  • Somatiske symptomer (sykdom)

Tilsynelatende positive endringer kan også være tegn på at noe er galt, sier Kneppe.

– Dersom ungdommen plutselig blir veldig opptatt av trening eller karakterer, kan også det være tegn på at noe ikke er så bra på innsiden. For eksempel kan man bli sykelig opptatt av skolen fordi man strever sosialt eller har mistet venner.

2. Følelser som blir et hinder i dagliglivet

Det er helt normalt å være redd, nervøs og bekymret. Det er ikke ensbetydende med å ha angst, påpeker Resaland.

– Men når ungdommen er veldig redd for noe de vet ikke er farlig, eller er så nervøs og bekymret at de ikke kan leve livet sitt som andre, kan vi begynne å vurdere om det er en angstlidelse.

Det samme gjelder nedstemthet, sier hun.

– Mange ungdommer har perioder hvor livet er kjipt, alt er kjedelig, og selvbildet er på bånn. Så lenge det går opp og ned, er det antagelig normalt. Men om det vedvarer over tid, og om man er immun mot oppmuntring, er det grunn til bekymring.

Slik tar du opp bekymringene dine med ungdommen

1. Vis omsorg

Resaland råder foreldre til å møte ungdommen som har det tøft med empati og nysgjerrighet. Samtidig kan det være lurt å stålsette seg litt og ta praten når du selv har overskudd. Det er en viss risiko for å bli avvist eller at du får høre noe du ikke var forberedt på, sier hun.

– Det letteste er ofte å starte med «jeg er veldig glad i deg», så ungdommen skjønner at målet med samtalen er omsorg og ikke å komme med en pekefinger. Fortell så ærlig du klarer om observasjonene dine og hva som gjør deg bekymret, råder Resaland.

Du kan for eksempel si:

  • «Jeg legger merke til at du vasker hendene oftere og oftere og at du skifter klær mange ganger om dagen. Jeg vet du ikke liker å snakke om det, men vi er nødt til å ta en prat nå. Jeg er bekymret for deg, og jeg tror ikke du har det bra.»

Ikke vri problemstillingen til at ungdommens vansker går utover andre, ved å for eksempel si «tror du såpe er gratis?».

– Da gjør du det ydmykende i stedet for trygt å åpne seg.

2. Vis forståelse

Møt ungdommen med forståelse, også når det som blir fortalt er tungt å høre. Som når ungdommen forteller om mørke tanker eller alvorlige situasjoner.

– Det er lett å si «nei, såå ille er det ikke» eller «det der mener du ikke». Men da sier man jo egentlig til ungdommen at «du kan ikke fortelle meg hva det er, likevel, for jeg vil ikke høre det», sier Resaland.

Hun minner foreldre om at de ikke nødvendigvis vet alt om barnet sitt.

– Kanskje har det skjedd et overgrep eller en alvorlig mobbeepisode. Kanskje strevet barnet ditt med å følge med på skolen, men blir tatt for å underprestere i stedet for å bli forstått. Det er så mye vi voksne ikke kan vite, selv om vi føler at vi har full kontroll.

3. Lag en avtale

Kneppe erfarer at mange ungdommer ikke ønsker at foreldrene skal vite at de strever.

– De orker ikke tanken på å bli behandlet annerledes. De vil ikke at foreldrene skal bekymre seg eller at relasjonen dem imellom skal bli rar. Noen er komfortable med å prate med én av foreldrene, men vil kanskje ikke at den andre skal vite.

Kneppes fremste råd er derfor å lage en avtale om hvordan samtalene skal foregå: Når og hvor ofte er det greit? Hvem skal ta initiativ til å praten?

– På den måten slipper tenåringen å være redd for å få ubehagelige spørsmål uten å være forberedt.

4. Lytt i stedet for å gi råd

Når samtalen først er i gang, bør foreldrene legge større vekt på å lytte enn å foreslå hvordan problemet kan løses, mener Kneppe.

– Foreldre blir ofte veldig løsningsorienterte når de er stresset. Det er helt naturlig. Men ungdommer er ikke alltid så interessert i eller mottagelig for råd. De vil bare at foreldrene skal bry seg. Forsøket på forstå er viktigere enn forsøket på å fikse problemet med én gang.

Disse kan hjelpe

  • Kontaktlærer eller en annen lærer

  • Helsesykepleier ved skolen

  • Miljøarbeider ved skolen

  • Helsestasjon for ungdom

  • Fastlege (fastlege kan eventuelt henvise videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, BUP)

Hjelpetelefoner:

Har du tips til temaer som gjelder barn og familieliv? Send en e-post.