Hvem var og er Thorwild og Anne-Lise Thomassen fra Kristiansand?

Den tid er forbi at etterskrifter, selvbiografier og memoarer kun er forbehold berømthetene blant oss. Nå kommer «hvermannsen» og vil skrive sitt liv.

— Jeg har alltid hatt lyst å skrive noe. Jeg er interessert i livene deres. De er blitt eldre. Skulle det gjøres, måtte det gjøres nå, forteller Thorwild og Anne-Lises datter, Åse Neset.

Sammen med tre søsken har hun det siste året vært i prosess med å skrive historien om foreldrenes liv.

— Jeg synes det er spennende å høre om deres ungdomsliv, hvordan mor og far traff hverandre i Amerika og hva som har gjort at de har holdt sammen i så mange år. Hva har de tenkt om sin egen oppvekst og om vår oppvekst. Vi vil at barnebarn og oldebarn skal få lære å kjenne både dem og tiden de levde i. Selv skulle jeg gjerne likt å vite mer om mine egne besteforeldre, sier hun.

Skrivehjelp som yrke

Både i utlandet og her til lands er det en økende trend med formidling av selvopplevde historier, enten i muntlig form eller ved å skrive dokumentarisk. Det er studiesirkler, workshops og foredrag. Det har den siste tiden rett og slett dukket opp en egen yrkesgruppe av mennesker som jobber med å hjelpe andre med å nedtegne livsløpet sitt.

Programposten «Salongen» på P2 arrangerer månedlig kafétreff der hvem som helst kan komme og fortelle en selvopplevd historie for åpen mikrofon.

Stadig flere par deler opp økonomien.

— Det å sitte og prate lenge sammen, det er vi ikke så gode på

For familien Thomassen/Neset blir det en familiebok for ettertiden, i tillegg til fortellingene ispedd bilder og utklipp og mange av morens håndskrevne matoppskrifter.

Men selve prosessen har vært minst like verdifull for familien.

FOR ETTERSLEKTEN: - Skrivingen kan være en pågående prosess over flere år, begynn gjerne når du er midt i livet, anbefaler forfatter Kjersti Wold. - Men man kan også være 80 og spontant tenke: I kveld skal jeg skrive om et par sentrale hendelser i livet mitt. Litt er mye bedre enn ingenting, sier hun. Foto: Illustrasjonsfoto NTB/ Scanpix

— I vår familie har vi vært gode på aktiviteter sammen, men det å sitte og prate lenge sammen om et tema eller verdier, det er vi ikke så gode på. Arbeidet med boken har gjort at vi har sittet ned tre-fire timer og snakket om dypere ting, det er noe vi aldri har gjort før, sier Neset.De er spente på resultatet av den ferdige boken. Før sommeren ble innsamlet materiale levert inn til et firma som skal føre minneboken i pennen.

Vi vil at barnebarn og oldebarn skal få lære å kjenne både dem og tiden de levde i. Åse Neset og søsken skriver bok om foreldrene

Kjøtt på stolpeben i livet

Man vet jo en del om sine nærmeste, familien, mor og far. Det man vet er stolper i livet, når og hvor de ble født, skolegang, yrkesvalg og karrière, antall barn og barnebarn – slike ting.

Men da historieforteller og journalist, Eirin Bjørnstad, etablerte firmaet Godt Fortalt var det for å kunne tilby noe mer, litt kjøtt på beinet til disse stolpene i livet.

Bjørnstad lager i samarbeid med enkeltpersoner og familier som tar kontakt med henne minnebøker med foto og tekst. For å få prosessen i gang til å skrive ned en livshistorie utruster hun dem med en rekke spørsmål som kan danne utgangspunkt for samtale.

— Så er det noen spørsmål som passer deg og din familie, og andre ikke. Men tanken er at små, detaljerte og finurlige spørsmål så vel som de store om de lange linjer kan være viktige for historiefortellingen, sier hun.

MINNEBØKER: Eirin Bjørnstad lager i samarbeid med enkeltpersoner og familier som tar kontakt med henne minnebøker med foto og tekst. Foto: Lars Åke Andersen

Bjørnstad forteller at hun selv fikk en øyeåpner da svigermoren døde.— Til tross for at hun hadde levd i 80 år, følte vi ikke at vi kjente henne godt til å kunne gi presten gode innspill til minneordet, forteller hun.

I 2013 kom NOVA-rapporten som viste at norske besteforeldre er på europatoppen i barnepass. - Besteforeldre som ikke stiller opp i det hele tatt, bør skjerpe seg, uttalte forsker og pedagog Oddbjørn Evenshaug.

- Stuerent å snakke om seg selv

Tendensen til å ville fortelle sin historie eller drive med memoarskriving er økende, mener forfatter Kjersti Wold. Årsak: Det er blitt mer stuerent å snakke og skrive om seg selv.

— For ikke mange generasjoner siden var det uhørt, man skulle ikke ha fokus på egen person. Men det trenger ikke være narsissistisk å ville skrive om sitt eget liv, sier hun.

Nylig kom hun med boken «Skriv ditt liv» som handler om verdien av å skrive om livet sitt for egen del – men også som en verdifull videreføring til etterslekten.

- Med inntoget av sosiale medier er vi øyeblikksorientert og opptatt av å skrive om det som skjer her og nå. Samtidig har vi fått et overskudd både økonomisk og tidsmessig, det inspirerer oss til å ville trekke de lange linjer, tror Wold.

Start i 35-årsalderen

— Når er det ideelle tidspunktet for å begynne skrivingen?

DE LANGE LINJER: - Vi har fått et overskudd både økonomisk og tidsmessig, det inspirerer oss til å ville trekke de lange linjer, mener Kjersti Wold. Foto: Liv Forlag

— Jeg vil si fra 35-40 års alderen. Da skjer det noen eksistensielle endringer. Fra å ha sett kun fremover, begynner man å bli opptatt av fortiden også. Skrivingen kan være en pågående prosess over flere år. Men man kan også være 80 og spontant tenke; i kveld skal jeg skrive om et par sentrale hendelser i livet mitt. Litt er mye bedre enn ingenting, sier hun.Wold mener det er helt feil dersom man tillater seg å tenke: «Hvorfor skal jeg skrive mitt liv? Det har ikke vært noe ekstraordinært?»

— Setter man ethvert liv under lupen, vil man oppdage at det er fargerikt og har mange fasetter. Det er noen litterære dimensjoner i alle liv, hovedpersoner, bipersoner, vendepunkter og undertekster. Men må ikke bli et rent festskrift og en skjønnmaling. Alle vet at et liv er sammensatt, man må tørre å vise mangfoldet, sier hun.

Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst.