Psykologspesialist og forfatter Line Marie Warholm gir råd om familielivet. Har du forslag til temaer hun kan skrive om? Tips oss gjerne foreldreliv@aftenposten.no
Den kommer snikende. Følelsen du har av at det er noe som er annerledes. Det er noe med barnet ditt.
Og hele tiden tvilen på deg selv: Er det bare jeg som er en udugelig forelder? Hvorfor får jeg det ikke til? Hvorfor blir det alltid bråk hos oss? Hvorfor skal alt være så vanskelig hele tiden?
Lei av andres blikk. Lei av gode råd.
Middagene er ikke hyggelige, men full av irettesettelser. Å komme seg av gårde om morgenen – matpakker, strømpebukser, tannpuss – er et mareritt. Når du endelig har levert ungene og kan dra på jobb og starte arbeidsdagen, er du allerede utslitt.
Du er lei av andres blikk. Lei av gode råd. Du har prøvd alt. Og det virker ikke. Hvordan skal man kommunisere klart og tydelig til et barn som bare skriker og holder seg for ørene?
Da spiller det ingen rolle om du sier «Kan du ta på deg skoene?» eller «Nå vil mamma at du tar på deg skoene».
Så du går ut i den mørke vintermorgenen med et barn uten votter og lue og er glad for at han kommer seg på skolen og ikke har gjemt seg under sengen og nekter å komme frem. Du vet at det mangler ulltøy under buksen, men er lettet over at han ikke endte i et langt hyleanfall.
På skolen møter du en annen mamma i garderoben som ser på barnet ditt, smiler litt nedlatende til deg og sier: «Hos oss er de voksne som bestemmer om det er luevær. Vi synes det er viktig med tydelige grenser.»
Den smertefulle følelsen av ikke å strekke til
Den følelsen av utilstrekkelighet som forelder når du har et barn som ikke er som de andre, er smertefull. Jeg ser det så ofte i terapirommet:
Foreldre som tviler på seg selv, som tror at de er dårlige foreldre. Som har mistet all selvtillit etter å ha blitt møtt med veiledning og gode råd, både i systemet og av venner og bekjente. Men som likevel ikke får til samarbeid og gode stunder sammen med barnet sitt. Som bruker hele kvelden på å få barnet til å sovne. Og den store lettelsen når noen profesjonelle endelig sier: «Du er ikke en dårlig forelder. Du har et barn som trenger noe annet enn de fleste andre barn. Nå skal vi hjelpe deg med å forstå og håndtere barnet ditt.»
For de fleste av oss er det slik at vi får igjen for de grensene vi setter og kravene vi stiller til barna våre. Det er med rette vi kaster et kritisk blikk på oss selv når barna våre har utfordringer og ikke klarer å tilpasse seg. Inviterer jeg til samarbeid og gjensidig respekt? Klarer jeg å balansere mellom å vise omsorg og forståelse og å være bestemt og tydelig?
Men vi skal huske på at noen barn krever mer enn andre og vise ydmykhet overfor de utfordringene som kan oppstå i en familie.
Tips til deg som har barn som strever:
Sørg for at du får noen å snakke med om dine utfordringer.
Husk at ikke alle typer strev utløser diagnoser. Det kan være svært krevende å ha et barn som strever, men som ikke fyller kriteriene for en diagnose.
Bruk tid på å bearbeide følelsene dine: Redselen for at noe var galt med barnet eller deg. Krenkelsen i alle de gode rådene som ikke hjalp. Følelsen av å være en dårlig forelder.
Skaff deg avlastning og egentid dersom du trenger det.
Bruk tid på sorgen over at ditt barn kanskje har færre muligheter i livet enn andre.
Til slutt: slipp taket i sorgen og forsøk å glede deg over livet og barnet ditt – slik det er.