Det er ikke alltid enkelt å forstå hvorfor de små reagerer som de gjør. Ofte skjønner ikke barnet det helt selv, heller.

Det er likevel viktig at foreldre prøver å sette seg inn i hva barns følelser egentlig handler om, mener psykologene Anne Hilde Vassbø Hagen og Jan Reidar Stiegler ved Institutt for psykologisk rådgivning. Sammen har de skrevet boken De seks store følelsene. Hvordan emosjonene styrer deg mer enn du aner.

– Vi trenger å forstå barna våre hvis vi skal hjelpe dem med å forstå seg selv og få et godt forhold til følelsene sine, sier Hagen.

Stiegler påpeker at barn som ikke får denne hjelpen, oftere vil ta dårligere beslutninger og i mindre grad klare å ta vare på seg selv og de rundt seg som voksen.

– Hvis vi klarer å hjelpe barna til å forstå egne følelser, vil de ha bedre forutsetning for å bli voksne som har sunne grenser, tar gode valg og gir tydelig uttrykk for hva de trenger og ønsker.

I denne saken tar psykologene for seg fire store følelser hos barn: Frykt, tristhet, sinne og skam.

Psykologene Anne Hilde Vassbø Hagen og Jan Reidar Stiegler. Foto: Julianne Leikanger

Frykt

Frykt er til stede fra vi blir født, forteller Stiegler. For eksempel gjør spedbarn raske og automatiske vurderinger av ansikter. Kjente og milde ansikter blir vurdert som trygge, mens fremmede og skumle ansikter blir vurdert som farlige.

– Man kan lett observere frykt i spedbarn når de for eksempel hører høye lyder eller noe kommer overraskende på dem. De sperrer opp øynene før de som regel begynner å gråte intenst.

Hos barn som blir lett redde, kan vi gjerne se at de er nølende, tilbaketrukket, eller at de søker mot trygge voksne når det skjer noe de er usikre på. En sterkere variant er når barnet oppfatter noe mer umiddelbart farlig. Da ser vi skrekk i ansiktet gjennom vidåpne øyne, åpen munn, ofte tett fulgt av gråt, forklarer psykologen.

– Barn som blir redde, pleier å søke mot det trygge. Som oftest mot foreldre eller andre trygge voksne. Noen barn blir også sinte hvis de blir redde, sier han og fortsetter:

– Hvis et barn er blitt mye skremt eller opplevd noe traumatisk, kan dette komme til uttrykk som kroppslig uro, lite konsentrasjon og generelt vansker med å regulere følelser som det ellers ville klart å regulere.

Dette gjør du når et barn er redd:

  1. Berolige barnet gjennom å være rolig, trøstende og stødig. Mindre barn trenger å bli løftet opp og holdt. Større barn kan også ha behov for et fang eller fysisk kontakt.

  2. Sett ord på frykten. Forsøk å forstå og akseptere den. Barn velger aldri sine følelser. Det kan virke mot sin hensikt å si: «Det er ikke noe å være redd for». Hvis barnet ble redd for et monster på TV, er det bedre å si: «Nå så jeg at du ble redd. Du synes sikkert monsteret var skummelt og ble redd for at det kunne ta deg.»

– Det går fint an å forklare at noe ikke er farlig, men det er noe annet å si at det ikke er grunn til å bli redd. Barns følelser roer seg fortere når voksne kan forstå følelsen sammen med barnet, sier Stiegler.

Sinne

Sinne er til for at vi skal kunne stå opp for oss selv og de vi bryr oss om. Vi trenger sinne. Blant annet for å stoppe, eller komme oss forbi noe eller noen som hindrer oss fra å nå viktige mål, forklarer Hagen.

– Barn kan kjenne på sinne allerede fra de er spedbarn. De føler på mer og mer sinne etter hvert som de blir eldre. Det er fordi foreldrene stiller krav og setter grenser, samtidig som barna har en tydeligere egen vilje og vil utforske mer.

Små barn som ennå ikke har lært seg gode strategier for å si ifra, vil kunne bite, slå, lugge, rope og dytte når de blir sinte. Eller de kan få et strengt ansikt med furet panne over nesen og snurpet munn og legge armene i kors, sier psykologen.

– Eldre barn som slår når de blir sinte, gjør det ikke fordi de ikke vet at det er forbudt å slå. Men fordi de ikke har andre nyttige strategier tilgjengelig. De forstår ikke alltid konsekvensene av egne handlinger.

Det er derfor viktig at barn får hjelp til å håndtere sinne på en god måte. Noen barn har mer temperament og er mer hissige fra naturens side. De trenger enda mer hjelp.

– Husk at sinne er en følelse. Aggresjon er handling. Vi bør sette grenser for negativ aggressiv adferd, men likevel formidle at det er greit at barnet blir sint.

Dette gjør du når et barn er sint:

– Du møter barnet på en god måte ved å validere og bekrefte sinnet (se faktaboks). Samtidig skal du sette grenser for negativ adferd, påpeker Hagen.

Eksempel på hva du kan si:

  • «Ikke rart du er sint, for nå ble det ikke slik som du hadde tenkt. Nå tar jeg fra deg fjernkontrollen. Jeg vil ikke at du skal kaste den på meg. Så kjipt det er for deg når jeg sier nei. Det føles kanskje som om at du aldri får lov til å bestemme. Da er det ikke rart at du blir sint.»

– Når vi møter sinne på denne måten, unngår vi at barnets sinne eskalerer i et forsøk på å overbevise om at det har grunn til å bli sint. Da er det også lettere for barnet å se situasjonen fra et annet perspektiv.

Tristhet

Gråt er spedbarnets beste kommunikasjonsmiddel. Det er slik de påkaller foreldrene. Enten de har en full bleie, er sultne eller bare vil være nær.

– Vi trenger nærhet og trøst når vi er triste, sier Hagen.

Barn har ulike måter å vise tristhet på, forklarer hun. De fleste barn gråter når de er triste og strekker armene ut mot deg. Eldre barn kan komme snikende og sette seg i armkroken din, forklarer hun.

– Men barn kan også være triste uten å gråte. Da er de ofte stille. Det kan hende at det er noe som hindrer dem fra å uttrykke tristheten, sier hun og legger til:

– Noen barn er triste på innsiden, men viser sinne utad. Andre barn kan for eksempel utvikle angst dersom de går med en ubearbeidet sorg.

Dette gjør du når et barn er trist:

– Vær sammen med barnet. Tilby nærhet, gi en klem, hold rundt det. Du trenger ikke alltid si så mye lurt. Det viktigste er å være der. Tillat og aksepter tristheten, slik at barnet ikke er trist alene, råder Hagen.

– Hvorfor er det slik at noen barn reagerer med sinne når de egentlig er triste?

– Hvis barnet har en primærfølelse det ikke liker eller ikke vet hvordan det skal håndtere, kan det komme en sekundærfølelse. Denne sekundærfølelsen legger seg som et beskyttende lag over primærfølelsen og skjuler den. I dette eksempelet legger sinnet seg over og skjuler tristheten.

Hagen mener derfor det er viktig at voksne er «følelsesdetektiver». Voksne bør forsøke å finne ut av hvilken følelse som ligger under sinnet i de tilfellene det ikke gir helt mening at barnet er så sint.

– Det er følelsen som ligger under sinnet som forteller oss hva barnet trenger.

Skam

Skam er en følelse som har flere funksjoner. En av de viktigste er at den hjelper oss til å se oss selv utenfra og justere oss når vi trosser familiens, kulturens eller samfunnets grunnleggende verdier og regler, forklarer Stiegler.

– Skammen har også den effekten at den kan bremse andre følelser. Hvis vi blir veldig ivrige eller oppstemte og merker at de rundt oss ikke aksepterer eller liker det, skrur skammen av engasjementet. Dette kan føles veldig vondt. Men det er også av og til nyttig. Vi tilpasser oss.

Stiegler forteller at meningene er delte i forskningsmiljøet rundt hvor tidlig barn kan kjenne på skam.

– Noen mener at skam kan observeres helt fra starten av livet, men at den virkelig gjør sitt inntog når barnet blir motorisk og psykologisk i stand til å utfordre grenser og plassere seg selv eller andre i fare. Altså når det er behov for mer grensesetting.

– Andre mener skammen er mest i fokus når barn kommer i puberteten. Da skal barnet utvikle selvstendighet og sin egen identitet.

Mindre barn som skammer seg, stopper som oftest helt opp med det de holder på med, ser ned, gjemmer seg ved å holde hendene foran ansiktet, trekker seg vekk og begynner ofte å gråte fordi det gjør vondt.

– I tillegg er det vanlig at skam etterfølges av sinne. Vi vet ikke helt hvorfor. Sannsynligvis fordi sinnet kan beskytte oss mot smerten i skammen.

Dette gjør du når et barn skammer seg:

Det er viktig at barn ikke kjenner for mye på skam. Det kan nemlig ødelegge selvfølelsen, påpeker Stiegler.

– Vi må alltid vise at vi aksepterer og respekterer barnet. Selv om det gjør noe dumt eller farlig. Her hjelper det stort sett med vanlig god omsorg. Som en varm klem og noen gode ord.

Hvis voksne for eksempel ler av noe som et barn gjør, hender det at barnet skammer seg fordi latteren oppfattes som om at det har dummet seg ut.

Eksempler på hva du kan si:

  • «Jeg ser at du synes det ble veldig dumt at vi lo da du sa det. Noen ganger kjennes det veldig vondt at de voksne ler av det du sier.»

  • «Jeg ser at du ikke likte det, og det ble vondt inni deg da vi lo av det du sa.»

– Når barnet har fått den omsorgen det trenger, kan den voksne snakke med barnet om det som skjedde. For eksempel ved å forklare hva som ble morsomt.

Har du innspill til denne saken, eller tips til temaer som gjelder barn og familieliv? Send en e-post.