Er det nå for første gang mulig å smelte sammen lettvint, håndholdt spilling med de store, medrivende og dype opplevelsene som konsoller under TV-en kan gi? Det er ambisjonen bak Switch.

Nintendo har slitt de siste årene. Mange vil si at selskapet er kongen av dataspillene, etter å ha laget noen av de beste og mest kjente spillene i historien. Men det er ingen vei utenom å si det slik: Wii U har vært en fiasko. Det burde nærmest være umulig å selge bare 13 millioner konsoller etter at forgjengeren Wii solgte over 100 millioner.

I tillegg har selskapet vært preget av en slags forgubbing. Spillene har riktignok fortsatt vært gode, også de siste årene. Men for mange av de alt for få titlene har vært nye utgaver med velkjente figurer som Mario, Donkey Kong og vennene deres. De har alltid en vri, men følelsen av å få noe helt nytt har det vært for lenge mellom.

De to joy con-kontrollerne på siden kan hektes av. Foto: Torgeir Strandberg

Frigjøring er viktig også hjemme

Det er lett å tenke på en håndholdt konsoll som denne som noe man primært skal benytte seg av på farten. Men jeg er overrasket over hvor stor betydning det har at jeg ikke trenger å sitte foran TV-en for å spille – også hjemme.

Plutselig er Zelda mer som en god bok. Plutselig kan jeg trekke den med meg opp i godstolen, i senga, eller kaste bort tiden mens jeg venter på unger som skal bli ferdig på trening.

Et annet aspekt er at det blir voldsomt mye lettere å ta med seg maskinen på besøk til andre. Den er så lett og liten at jeg tror alle utviklere av sosiale flerspilleropplevelser vil se et potensiale her.

Det aller mest innovative er kanskje at kontrollerne kan vippes sidelengs og brukes av to spillere samtidig. En liten vippestøtte bak gjør at selve konsollen kan stå på et bord. Foto: Torgeir Strandberg

Også med de to spillene jeg har hatt tilgang til under en ukes testing virker det som Nintendo forsøker å si at dette er en maskin som skal kunne tilby litt for alle. De er totalt forskjellige. Først ut er 1–2 Switch, som virker å være denne generasjonens svar på Wii Sports.

Mange vil huske det fra ti år tilbake, fordi det lå med i pakken sammen maskinen. 1–2 Switch er like originalt. Det består av en hel masse småspill der du som regel skal se motstanderen i øynene mens dere bruker hver deres håndkontroller.

1 2 Switch er tynn suppe – for noen

Slik oppstår spill der du skal spise baguetter ved å åpne munnen, du melker jur ved å trekke dem opp og ned, du ser den andre i øynene og ser hvem som klarer å trekke først i en pistolduell, ja du bysser til og med en baby ved å plukke opp hovedenheten og se om du klarer å roe den skrikende ungen på skjermen.

Spillene er mange, men svært korte og så «casual» som de bare kan få blitt. For meg blir dette for tynn suppe. Kontrollene virker ikke å være like tett på prestasjonene mine som jeg skulle ønske. Men ungene virkelig elsker spillet, og det er et ikke uvesentlig poeng. Dette kan nok funke bra på vors også.

Helt i den andre enden av skalaen er The Legend of Zelda - Breath of the Wild. Det bruker 17 knapper på en Pro-kontroller, for å si det sånn. Spillet kommer faktisk ut på Wii U også, men vil nok for alltid forbindes med lanseringen av Switch.

Jeg har ikke rukket å runde det. Faktisk er jeg nok bare i startfasen, etter å ha lagt inn «bare» ca 15 timer. Men for meg står dette allerede som det beste i serien hittil.

Enorm verden

Breath of the Wild gir meg faktisk noe av den samme følelsen av å få være i en alternativ verden som en god roman kan gi. Mystikken i den veldig japanske fantasyhistorien driver meg videre.

Den altoppslukende følelsen av å være et helt annet sted, i en alternativ og magisk virkelighet, er overbevisende nok til at jeg gleder meg til hver anledning til å få lagt inn noen minutter til.

Konsollen er ikke like avansert grafisk som de beste, med Zelda er nydelig likevel.

Det er ikke dermed sagt at alt er ideelt med Switch. Det største problemet er nok de grafiske kreftene, som tidvis er drastisk mye dårligere enn konkurrentene. Horizon Zero Dawn til Playstation Pro er for eksempel også en helt fersk, åpen fantasiverden av første klasse.

Den ser mye mer overbevisende og detaljert ut enn Zelda på Switch. Noen kompromisser må altså inngås når man både skal kunne gå på batteri og funke på svære skjermer om hverandre. Men utseende er ikke alt, og jeg ville valgt Zeldas totalopplevelse, dersom jeg måtte velge en av de to.

Kompromisser på kontrollene

Flere designvalg er ikke helt heldige. I sin kamp for innovasjon har Nintendo gjort det mulig å vippe de knøttsmå joy-con-kontrollerne over på siden for at to stykker skal kunne bruke dem som en bitteliten kontroller til flerspilleropplevelser.

Det har ført til at plasseringen av spesielt høyre tommelstikke ikke er optimal. Det er også nødvendig med en spesiell tilleggsenhet som klikkes inn på hver joy-con for å bedre ergonomien når de brukes eksternt.

Det kan bli ganske mye å holde rede på. Foto: Torgeir Strandberg

Et kanskje større problem er at Nintendo tviholder på prising fra en helt annen tid. Det er ikke mye å si på at en førsteklasses opplevelse som Zelda koster 549,- kroner.

Men hvis jeg måtte ut med oppunder 500 kroner for en enkel og ganske kort opplevelse som 1–2 Switch, ville jeg blitt grundig skuffet. Har ikke japanerne fått med seg at smarttelefonen har endret spillmarkedet?

Riktignok er det fortsatt et betydelig marked for de store, komplekse opplevelsene, men nettopp de litt nysgjerrige «nybegynnerne» dette spillet retter seg mot har allerede et helt hav av billige alternativer lett tilgjengelig på smartmobilen, riktignok uten akkurat denne typen spill.

I motsetning til Wii Sports, tror jeg ikke 1–2 Switch har appell nok til at folket vil gå av huse for å kjøpe maskinen bare for å få tak i det.

Kommer spillene som trengs?

Et annet stort problem er Nintendos manglende evne til å trekke andre utviklere til sin plattform. Selskapet ser ut til å få farlig svak støtte også denne gangen. Ja, det er riktignok over 100 spill under utvikling, og spesielt indieutviklerne ser ut til å være interessert.

Men det store spørsmålet er om konsollen har krefter nok til å tiltrekke seg de virkelig store titlene som kommer til flere plattformer.

Hvis det primært blir Nintendos egne spill du kan kose deg med, slik det har vært med Wii U, vil mange synes tilbudet blir for tynt. Det kan nok være lurt å tenke at maskinen inntil videre primært er for den som liker de fantastiske opplevelsene Nintendo er kjent for.

Kontrollerne er knøttsmå. Bruker du dem i hver enkelt hånd, bør du klikke på det lille tillegget, sånn at de sitter bedre i hånden. Foto: Torgeir Strandberg

Det store spørsmålet er om Nintendo skal være din eneste konsoll. Bare hvis den er det, blir det problematisk med det dårlige spillutvalget. Hvis du i stedet ser på den som den beste mobile spillopplevelsen som er å få, vil du oppdage at Switch er mye mer fristende enn man ved første øyekast skulle tro.

Den beste mobile spillopplevelsen

Nintendo Switch gir meg nemlig noe helt nytt: En mulighet til å trekke fullverdige, dype spillopplevelser med meg overalt hvor jeg måtte oppholde meg. Og når flerspillopplevelser som Splatoon 2 kommer, vil jeg få muligheten til å leke med venner - hvor vi enn befinner oss. Det har simpelthen vært for upraktisk til nå. Denne nyskapingen gjør at jeg i hvert fall håper at Nintendo tar revansje denne gangen. Sikker på at de lykkes, kan jeg ikke være.

Obs: Denne testen ble i sin helhet gjort før det var mulig å koble Switch til Internett. Vi vet derfor ingenting om eventuell støtte for Netflix eller hvilke eventuelle strømmetjenester eller andre opplevelser som måtte komme via Internett til konsollen.

Mens konkurrentene satser knallhardt på grafiske krefter for å vise stadig mer detaljerte verdener, har Nintendo det siste tiåret helt hoppet av det kappløpet.

Den nye konsollen Switch er innovativ på andre måter. På overflaten kan den faktisk minne om håndkontrolleren til Wii U, men det er fordi det ikke er umiddelbart synlig hva som er forskjellen.

Endelig fra TV-en

Wii Us gamepad kan bare brukes noen få meter fra TV-konsollen, som fortsatt må være knyttet til strøm. Med Switch har Nintendo bestemt seg for å kutte helt ut den rene TV-konsollen. I stedet har du bare en liten holder som du plasserer Switch i, gjerne midt i spillet, og vips så brettes opplevelsen fra den lille skjermen seg ut på den største flatskjermen du har. Om du vil, kan du nå klikke kontrollerne (kalt Joy-Con) av fra siden av maskinen og ta dem i bruk trådløst. Eller du kan bruke en ekstern, tradisjonell håndkontroller (en såkalt Pro-kontroller er riktignok ekstrautstyr) med bedre ergonomi.

Selve maskinen har en overraskende kvalitetsfølelse. Her er det mye metall, spesielt sammenlignet med de litt plastikkpregede sakene Nintendo har levert de siste årene. Den virker også passe stor. Større enn den største mobil og mindre enn den minste Ipad. Skjermen er god, men den sliter mer enn en Iphone i sterkt sollys.