Mens sorgen tidligere ble oppfattet som en privatsak, er det nå stadig flere som velger å dele også sine tyngste opplevelser på Internett.

For noen er det skummelt, for andre er det den naturligste ting i verden. Men ikke alle roser den nye trenden.

Forsker på sorg i det offentlige rom

Birgitte Lerheim er førsteamanuensis i teologived Universitetet i Oslo. Hun har forsket på hvordan det sørges på nett.

— Nye medier gir en ny praksis. Sosial teknologi gir sosial sorg, som integreres i andre prosesser og praksiser, sier hun.

FORSKER: Birgitte Lerheim ved Universitetet i Oslo har forsket på sorg i det offentlige rom.

Hvordan vi reagerer på dette avhenger til dels av hvordan vi ser på sosiale medier som fenomen. Lerheim trekker frem tre vanlige måter å betrakte Internett på:Enkelte ser på det som en trussel mot fellesskapet, der det sosiale samværet ødelegges av at vi konsentrerer oss med om mobiltelefonen enn om hverandre.

Andre ser det som fellesskapets redning, fordi vi så enkelt kan holde kontakt med hverandre.

Atter andre ser på nettet som noe som setter oss fri, og skaper et allment fellesskap.

Virkeligheten er den samme

Men egentlig er mange av utfordringene på nett de samme som vi hadde fra før. Gleden ved å være sammen står i kontrast tilmobbing og utenforskap, på nettet så vel som i den virkelige verden.

Eller sagt på en annen måte – virkeligheten er den samme, selv om den relasjonelle teknologien er i endring.

Lerheim peker på noen utviklingstrekk hun har merket seg i sin forskning. Hun har særlig hatt fokus på sorg knyttet til spedbarnsdød, og dødfødsler, og sier det er blitt vanligere å opprette minnesider på nett.

I tillegg velger noen å opprette blogger, eller ådele sorgen i diskusjonsfora, på Facebook, Instagram og Twitter.

Bilder av døde var vanlig før

VANLIGE: Slike bilder, som dette fra begynnelsen av 1900-tallet, var vanligere før i tiden. Foto: Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum

Men å tafamiliebilder der det døde barnet er med, er ikke så nytt som noen later til å tro.

— Før siste verdenskrig var dette helt vanlig, og det ble gjerne benyttet profesjonelle fotografer som kom hjem til de sørgende for å ta bilder av den døde. Barna ble gjerne pyntet før de ble fotografert, og bildene ble hengt opp så alle som kom på besøk kunne se dem. Etter andre verdenskrig tok helsevesenet over fødselsomsorgen. Dødfødte ble gjerne begravet anonymt, og ofte fikk mor ikke engang vite hvilket kjønn barnet hadde, sier Lerheim.

Fosterbegravelser begynner å bli vanlig, og du kan nå begrave et foster fra det er i uke 12-13. Men folk ordnet opp før også. Ifølge Lerheim var det ikke uvanlig med såkalte fosteresker. Slike esker med fostre i ble gjerne stukket inn i kirkemuren.

Ungdom oppretter spontanalter

Ny teknologi har åpnet for nye måter å sørge på. Da kong Olav døde strømmet folk til slottsplassen for å legge ned blomster.

Når ungdom dør i ulykker tar det ikke lang tid før venner samler seg og oppretter såkalte spontanalter. Ungdomvet hvordan de skal opptre ovenfor hverandre, og er aktive med å kondolere.

— De trøster, og de bryter isen på nett. Det gjør at det er lettere å for dem å møtes etterpå. Ofte er det også kriseteam i nærheten, om det har skjedd noe alvorlig, forteller Lerheim.

Ikke alle er snille

Men å dele sorgen på Internett er ikke bare uproblematisk. Nettsorgen varer lengre, og de profesjonelle har ikke noen rolle i denne sorgen.

Det kan også bikke over, for eksempel slik at den sørgende får dårlig samvittighet for å ta ned en minneside. Nå kan du også ta ned minnesider fra Facebook og få dem skrevet ut i bokform, slik at du kan bevare minnene.

Om du velger å lage en minneside på nett må du også ta høyde for at ikke alle mennesker er snille. På noen minnesider blir det «krig» i kommentarfeltet.

Noensørgende får høre at de bare ønskerå bli kjent. Det krangles også om hvem som egentlig sto den avdøde nærmest, og med det «eier» sorgen.

Internett er et sterkt medium

Etter 22. juli-hendelsen i regjeringskvartalet og på Utøya ble det opprettet minnesider på VG. Ikke alle pårørende ønsker at noen utenfor den nærmeste familien skal opprette minnesider over den de har mistet.

Sosiale medier har også ført til at nyheter sprer seg raskere enn før. Det henderat informasjon om forulykkede dukker opp i sosiale medierfør de nærmeste er varslet.

Enkelte reagerer på at døde barn blir avbildet sammen med familien sin, slik det er blitt vanligere å gjøre, men ifølge Lerheim handler det mye om hva vi er vant til.

Estetisering av sorgen

— Det vi ser er en estetisering av sorg over dødfødte. Sorgen har alltid vært multimodal. Det er ikke noe galt i å dele de gode tingene når det er gjort gjennomtenkte valg, sier Lerheim.

Hun viser til den amerikanske kvinnenNatalie Morgan, som har delt sin sorg over dødfødte Elanor Josephine på Facebook. Et annet eksempel er den norske nettsiden evykristine.com.

Evy Kristine ble født med en alvorlig kromosomfeil, og levde bare i tre dager. Nettsiden har foreldrene opprettet dels som en minneside, og dels for å informere om sykdommen Trisomi.

Fikk hatske kommentarer

VIL FORTELLE: Evy Kristine ble bare tre dager gammel. Hun ble født med Trisomi, og foreldrene, som begge er leger, ønsker å bruke nettsiden til å fortelle om sykdommen. FOTO: Privat

– Jeg opprettet mine to nettsider bevisst, omtrent et år etter at Evy Kristinedøde, for å vise at det finnes et godt alternativ til selektiv abort, og for å informere om syndromet. Jeg hadde ikke egentlig noe ønske om å dele datteren min med andre, men det ble viktig for meg å kjempe for barn som henne – for deres rett til medisinsk behandling, og til å leve, sier Siri Fuglem Berg, mor til Evy Kristine.I tillegg ønsket jeg å ufarliggjøre dette med døden og spebarnsdød især. For jammen var det tøft i begynnelsen – med uvennlige og til tider hatske kommentarer. Etter hvert blir man mer hardhudet, sier Fuglem Berg.

Hun har også skreveten bok, Evy Kristine – Retten til et annerledesbarn ,der hun forteller om familiens opplevelser, også rundt det å ta med det døde barnet hjem.

Tek.no eies av Teknisk Ukeblad Media AS.

Andre aktuelle saker: