På toppen bak Folkets Hus Lilleaker i Oslo troner en gul og en grå villa opp på åsryggen. Midt imellom dem trapper en trevilla seg beskjedent nedover skråningen og gir luft og rom mellom de to naboene.

Kim Skaara og Anne Brinch Skaara hadde nytt godt av den mildt sagt spektakulære utsikten i det gule huset der de bodde med sine tre barn.

– Vi begynte etter hvert å kjenne på at 300 kvadratmeter var litt mye plass etter at barna flyttet ut, forklarer arkitekt Kim Skaara.

Da det ble klart at ingen av barna hadde planer om å overta huset, begynte arkitekten å sysle med ideen om å tegne en mindre og mer kompakt bolig i hagen for seg og kona.

Hovedsoverommet ligger i enden mot øst, med en terrasse som skyter ut over planet under. Legg merke til spilene i de små vindusslissene. Her siver lyset inn, uten å gi innsyn. Foto: Espen Grønli
Huset flukter med horisonten og bevarer den spektakulære utsikten fra baksiden. Foto: Espen Grønli

– Vi ville på den ene siden ikke ødelegge den fantastiske utsikten som var i det gamle huset for neste beboer. Vi hadde også en avtale med naboen i det grå huset at vi ikke skulle ha vinduer mot dem hvis vi skulle bygge i hagen. Det å skulle senke et bygg ned i bakken, er utfordrende og gøy faglig sett, sier Skaara.

Hagen utgjorde cirka 500 kvadratmeter. Her ville Skaara ha plass til en 160 kvadratmeter stor villa med egen garasje og uteplass.

– Jeg tegnet først en lang bygningskropp som lignet på et tog. Men så skjønte jeg at den måtte forskyves for å gjøre det så lavt som mulig for naboen og samtidig sikre utsyn og lysinnslipp. Nå fremstår det mer som to volumer hektet sammen, forteller han.

Fra carporten går man tørrskodd inn i gangen. Det er også bygget bod og verksted i forlengelsen av garasjen, med egen dør inn. Skaara fikk håndverkerne til å lage en forsenking på betongveggen i garasjen. – Kunstverket er laget ut av kun en strek. Jeg øvde litt før jeg satte i gang, humrer arkitekten. Han lurer på om han skal få motivet meislet inn i betongen. Foto: Espen Grønli

Nedsunket

Fra det gule huset er det nærmest som om det nye huset utgjør en fortsettelse av gressplenen. Bygningen stikker kun to meter opp fra bakkenivå. På taket har Skaara fått lagt sedum mose som skifter farge i takt med årstidene – fra grønn, til hvit, grålig og rosa.

– Sedum krever lite vedlikehold. Den må kun vannes og gjødsles litt de første to årene. Naboen kommenterte at vi egentlig burde stelle taket deres, fordi det er så fint å se på, humrer en fornøyd arkitekt.

Hele huset er konstruert med tanke på optimalt innsyn og utsyn. Langsiden som vender mot naboen i sør, er lukket igjen. Mot det gule huset er det kun lagt inn et langt smalt vindu oppe på veggen i stuen. Det ligger og flyter over gressplenen, uten at det gir sjenerende innsyn.

For å kompensere tapet av utsikt mot sør, har Skaara tegnet inn et hjørnevindu på kjøkkenet som fanger inn hele Oslofjorden. Det er videre lagt inn store skyvedører ut mot terrassen på baksiden. Det gjør at lyset flommer gjennom oppholdsrommet.

– Vi la i tillegg inn et takvindu over trappen for å få inn enda mer lys. Når solen treffer cheruben (en liten engel, her i form av en liten figur som henger i taket, red.anm.), kaster den skygger på veggen, som blir til et motiv i seg selv. Det er sånne gledelige små overraskelser som beriker romopplevelsen, forteller Skaara.

Sedum mose på taket hjelper å drenere bort overvann, kjøler på varme sommerdager, samtidig som det er vakkert å se på. – Det er mulig å gå på taket, men vi ville ikke ha takterrasse. Det handler om å bevare privatlivets fred, sier Skaara. Foto: Espen Grønli
For å skjerme uteplassen for naboene, ble det satt opp satin akryl plater. Det gir en neglisjéeffekt, også når de lyssettes på kveldstid. Ekteparet har plantet vinranker som slynger seg friskt bortover. Dessverre var fjorårets drueavling veldig populær blant skjærene. Foto: Espen Grønli

Kompakt

Fra stuen går en trapp ned til hovedsoverommet som har en spektakulær fjordutsikt.

Gjesterommet ligger rett under og har samme vindusvegg ut – i tillegg til egen terrasse.

Det er en gjennomgående skreddersydd innredningsløsning i alle rom. Hvert eneste innslag er gjennomtenkt, og detaljeringen går ned til millimeteren.

– Vi føler at vi har flyttet fra en villa til en cruisebåt. Det blir en helhetstenkning. Når du lager en kompakt løsning, må all innredning tenkes nøye igjennom, sier Skaara.

Hjørnevinduet skaper en wow-effekt på kjøkkenet. Det er ikke satt bæresøyle i hjørnet for å viske ut følelsen av at det er et vindu der. Det ranke furutreet utenfor er bevart og står opp som en flott skulptur mot utsikten. Foto: Espen Grønli
Glasshyllen er bevisst plassert for å få lyset til å flyte gjennom og knytte etasjene sammen visuelt. En uventet effekt er regnbuen som danser over veggen når sollyset bryter gjennom glasset. Foto: Espen Grønli
Lyset flommer inn i oppholdsrommet, der arkitekten nøye har planlagt hvert eneste lysinnslipp. Møbleringen er en kombinasjon av fast innredning med spesialsydde puter og noen klassikere. Kjøkkenet er delt i to, med en egen bevertningssone til venstre. Foto: Espen Grønli

Tett og lavt

Da de solgte det gule huset, lå det i klausulen at hagen mellom husene skulle være sameie. Det var det en del potensielle kjøpere som reagerte på.

Skaara mener det er på høy tid at man tenker utbygging i småhusbebyggelse på en ny måte, der deling av uteareal blir mer vanlig.

– Nå sitter jeg i en villa. Hvis jeg ville bygge i hagen her, hadde jeg faktisk ikke noe annet valg på grunn av restriksjoner i reguleringsplanen.

Skaara mener at når en by som Oslo skal utvides, må man se på hvordan områdene mellom marka og fjorden best kan utnyttes.

–Jeg er ikke redd for høy utnyttelse, men det må planlegges godt. Du kan ikke ha cowboyer som utnytter maks i eplehager med noe som ikke passer inn. Man må ha en mer helhetlig tanke for hva som kommer, sier Skaara.

Gjesterommet ligger noen trappetrinn ned fra inngangspartiet. Det måtte pigges ut mer enn Skaara hadde forventet. På den siste ledige flekken på tomten har de satt et lite drivhus. Foto: Espen Grønli

Savner variasjon

Skaara mener at det er størrelsen på det nye som bygges som bør være avgjørende når man ønsker å ta vare på småhusområdenes karakter. Arkitekten savner rekkehus, atriumhus og lignende. Ifølge ham står småhusplanen i veien for denne typen bebyggelse.

Han mener planmyndighetene må ta konsekvensen av et stadig økende press på markagrensen, felles grøntområder og verneverdige kulturmiljøer. Spørsmålet må være hva som er mest formålstjenlig i en raskt voksende storby.

– Eneboligdrømmen bør folk dra lenger ut på landet med. Resultatet blir ofte at utbyggere med de største musklene får bygge høyhus, tilfeldig spredt innenfor bygrensen. En tett og lav struktur gir en mer skånsom utnyttelse. Det gir også stort sett bedre urbane bokvaliteter enn kun massiv blokkbebyggelse.