– Vi har aldri hatt så kort vei til jobb før, sier Rune Vika.
– Vi har det godt her, supplerer Linda Holst.
– Å bo midt i gågaten er supert, og mye mer sosialt enn vi hadde forestilt oss. Jeg kan gå fra pysj og HBO, til plutselig å sitte på et utested i finklær med et glass vin. Det er så mye lettere å snu seg rundt når en bor der det skjer.
Familien har skalert ned boarealet kraftig. Leiligheten i tredje etasje er mye mindre enn rekkehuset de solgte.
Det de ikke fikk plass til i leiligheten i toppetasjen ble enten kjørt til hytta på Bømlo eller lagret i en løe. Flyttehelgen var et mareritt. Det var så vidt de fikk sofaen og spisebordet opp alle trappene.
– Du kan si det sånn, det 70 kilo tunge bordet kommer aldri mer til å flytte på seg.
Salig miks
I vinduskarmen mellom bøker og lysestaker står Edward og holder utkikk ned i Haraldsgata, byens gågate. Den dansk-svenske gårdshunden er fast inventar i Den lille bokbutikken i andre etasje. Rune Vika åpnet dørene høsten 2018.
I første etasje plinger det i ei dørklokke. Kona Linda Holst driver på ellevte året butikken Memini som selger barneklær.
Oppe under skråtaket i tredje er den lille leiligheten deres. Den har stue, kjøkken og foreldresoverom i ett. 13-åringen har fått sitt eget soverom med terrasse og utsikt ned i bakgårdshagen. 15-åringen har rom i samme etasje som bokbutikken under, og må smyge seg mellom bøker og kunder for å komme opp dit resten av familien bor. Å sause sammen jobb, fritid og familieliv passer dem midt i blinken.
Mamma Mia, for en kjeller! – Menn har sine «mancaves», dette er min «girlcave».
Parisisk inspirasjon
Når de siste kundene rusler ut døren tar tenåringsfamilien i bruk hele huset. Bokbutikken blir plutselig som et bibliotek med dype skinnstoler og langbord. Det er ett år siden de kjøpte huset og bestemte seg for å flytte hit og sause sammen jobb og privatliv. Holst hadde allerede vært leietager i det gamle trehuset midt i Haugesund i mange år.
Ektemannen hadde i årevis drømt om å ha en liten bokbutikk, noe lignende Shakespeare and Company i Paris. Han så akkurat for seg hvordan den skulle se ut, og det var engelske bøker han drømte om å fylle hyllene med. Men før det kom så langt hadde han en lang karriere i utelivsbransjen. Fra uteliv gikk han til å være husholdningsstyrer på en barnevernsinstitusjon i mange år.
– I 2009 fikk jeg ondartet føflekkreft. Det skulle gå mange år før jeg våget å planlegge langt frem i tid. Men til 50-årsdagen min ønsket jeg meg en ting; å jobbe i en bokhandel, forteller Vika.
Han gikk på avklaringspenger, var heldig og fikk den praksisen han ønsket seg. Drømmen om å selge bøkene han elsket ble tatt frem igjen. Første runde var å sjekke om de kunne få kjøpe huset.
En oase på deling: Kjøpte bygård sammen og gjorde den om til kollektiv
Født i huset
Huseier Arne Sørhus ville gjerne selge til familien Vika-Holst. Både han og kona Gunnvor likte tanken på at Haraldsgata 153 igjen skulle huse både bolig og butikk, sånn som det hadde gjort i generasjoner.
– Jeg er født oppe i tredje etasje, i den ene enden av stua til Rune og Linda. Det er mye historie i disse veggene her, sier Sørhus.
I hans barndom hadde faren to butikker i første etasje, herrekonfeksjon og sko. I andre drev bestefaren kafé, han kokte torskemiddag og lagde oksestek på et lite kjøkken der barnebokavdelingen er nå. Sørhus bodde med foreldrene og broren oppe i tredje etasje. Fra 1932 til 2018 var huset i familien Sørhus’ eie.
– Jeg synes det er ekstra flott at vi igjen får folk som vil bo midt i sentrum. Det skaper liv. Jeg har absolutt ingen følelser for kjøpesenter, det er sentrum jeg har tro på, sier Sørhus.
Venter på sommeren
Huset med to butikketasjer og leilighet oppunder skråtaket har også en stor kjeller. Hva som har vært der nede er de nye huseierne ikke helt sikre på. Men det kan se ut som om det har vært butikklokale der også.
Ekteparet har alt ideer om hva det kan bli til. I bakgården ser de for seg at de kan strekke seilduk mellom husveggene og lage til et bokmarked sommerstid. Ei sigøynervogn til bruktbøker står også høyt på ønskelisten.
Byggetekniske krav og 100-åringer
Byantikvaren i Haugesund, Trygve Eriksen jr., ønsker seg enda flere som flytter inn i bygårdene. Han tror det som skjer i Haraldsgata 153 kan være til inspirasjon for andre.
– Det beste som kan skje for en bygning er jo at eieren selv bor i den.
– Hva tror du skjer i Haugesund sentrum de neste årene?
– Jeg håper og tror vi går i retning av at byene tilbyr mer opplevelser og at enda flere huseiere tar i bruk den delen av huset som ble bygd som bolig. I utgangspunktet var alle trehusene i sentrum laget med bolig i overetasjene. Det trenger ikke å være komplisert å føre dem tilbake til det.
Rent byggeteknisk fungerer tekniske krav beregnet på nybygg dårlig på 100 år gamle tømmerhus. Det behøver ikke bety at tømmerhuset er noe dårligere enn et nytt hus i reisverk.
– Mange av de gamle bygårdene har bevaringsverdi, og derfor kan vi også fire litt på de tekniske kravene slik at det er mulig å bo her. Disse bygningene kan aldri tilfredsstille krav beregnet på nybygg av i dag. Det eneste vi er like strenge på er brannforskriftene, sier Eriksen.
Byantikvaren ser en tendens i Haugesund som han håper vil fortsette. Akkurat nå bygges en enebolig midt i sentrum, eierne driver butikk i nabogården. Eierne av Leirvik Ur har også bygd på toppetasjen og bor i samme huset som butikken sin.
– Det som likevel gjør huset til Linda Holst og Rune Vika så spesielt er at bokhandelen fungerer som en overlapp, den er som en fortsettelse av boligen. Uvanlig og interessant, sier byantikvaren.