Familien er ute på sykkeltur i Vadsø. Forbi Havnegata, lokalavisen Finnmarken og ned mot indre havn. De passerer det gamle ishuset, som sørget for is til fiskeindustrien. Nå en tom og deprimert bygning.
– Se, her er det nye huset vårt! sier far.
– Du tuller! sier de tre andre i familien i kor.
Ottar Zahl Jonassen sier at jo da, han spøkte litt. Mest mente han likevel alvor.
– Jeg så et potensial i det ikoniske uttrykket og tenkte: «Fader, dette kan bli kanontøft.» Det var også litt galskap, jeg må jo si det.
Det såkalte Ishuset hadde ligget brakk i 11 år. Han fikk kjøpe det svært rimelig, mot at han selv fjernet alt innhold.
Og for å gjøre en flerårig historie kort – som involverte både kommune, flerfoldige avisoppslag, offentlige nei og Fylkesmannens ja – fikk han til slutt lov å bo i et industriområde.
Kristin og Hans drømte om hus midt i byen. Drømmeboligen fant de på landet.
Dyrt å tømme huset
Både han og kona Ruth er vokst opp i Vadsø, og etter mange år på Østlandet kom familien på fire hjem i 2011. Hun er sykepleier, han har eget konsulentselskap for bedrifter som vil etablere seg i Varanger.
Ombygging og renovering ble startet med stort pågangsmot.
– Vi startet med å fjerne ammoniakktanker, produksjonsutstyr, ismaskin og kjøle- og fryseutstyr. Bare å tømme huset kostet 300.000 kroner.
Rikke Bjerke og Espen Kaspersen fant aldri drømmehuset i Tromsø by. Løsningen ble å bygge om en gammel ferge.
Stål i ben og armer
Så startet prosessen med betongsaging. Bare ordet frembringer fremdeles svetteperler på Ottars panne.
– Det var 35 cm dype vegger med kamstål, og det viste seg at det var enormt mye mer armering enn vi trodde. Det var et solid bygg, og arbeidsfolkene som utførte betongsagingen slet ut både seg selv og maskinene. Totalt fire–fem uker med to–tre mann i arbeid. Ut av det fikk vi en gang og et oppholdsrom på bakkeplan.
Utfordringene med å gjøre om et industribygg til et hjem var ikke over. Vann og avløp måtte også på plass.
– Vi forsøkte først med kjernebor, men det gikk ikke. Så ble det satt pigger på gravemaskinen, og igjen støtet vi på sinnssykt dimensjonert kamstål. Først laget vi et stort hull, deretter brukte vi en stor vinkelsliper før vi igjen fikk pigget oss inn til neste lag. Vi arbeidet oss 60 cm dypt inn i sokkelen før vi fikk koble til vann og avløp. Det var helt vilt!
Familien bodde i utlandet i flere år. Det bærer hjemmet deres preg av.
Vasker vindu på 20 minutter
Neste steg var å bygge andre etasje. Først måtte det store rommet deles inn i flere. Bevæpnet med en lasermåler og en sprayboks delte han inn alle rommene.
– Jeg var helt sikker på at alle soverommene skulle være vestvendt mot indre havn. Alle tre har to vinduer hver. Badene var jeg sånn passelig sikker på hvor skulle være. Vi måtte bare ta hensyn til utvendige og eksisterende betongribber, som er bæreelement.
I tredje etasje er det stue og kjøkken i ett. Bak stua er det plass til et kontor. Det mest slående med rommet er de store vinduene, med en 12 meter lang stedsbygd sitteplass. Havutsikten er slående. Rengjøringen, slik at horisonten kan nytes, er Ottars ansvar. Konsekvensen av at han en gang klaget på konas arbeid.
– Vinduene er selvrensende, ikke selvvaskende. Med en vannførende teleskopbørste med kost og fire dyser, tar det kun 20 minutter å vaske alle sammen.
Gult, rødt og blått
Fargevalgene er spreke. Fra knallgul gang i ungdomsavdelingen til rød tv-stue i førsteetasje. Retroblått ble gjennomgangsfarge langs trappeveggene og i hele det store oppholdsrommet. De forsøkte først med hvitt, med det ble for sterilt og sykehuspreget.
En stor egeninnsats er også lagt ned her, og de er også takknemlige for all hjelp de har fått av familie, venner og håndverkere i byen.
– Jeg var mentalt og fysisk utladet etter betongsagingen, og tenkte det var helt uaktuelt å male selv. Så var det snøstorm ute. Jeg begynte å sparkle, fikk ånden over meg og tenkte at dette fikser jeg. Med Seal og annen god musikk på full guffe var jeg optimist, og det gikk litt sport i det.
Ingen latter, takk!
Ottar Zahl Jonassen har noen tips til andre som drømmer om ta over et industribygg.
– Gi gass. Følg drømmene. Sjekk om bygget kan brukes boligformål. Det blir alltid dyrere enn du tror, og det tar tid.
Selv gikk han høyt ut i lokalmedia med et i utgangspunktet håpløst prosjekt. Han mener at hadde ikke dette blitt en suksess, ville han blitt latterliggjort.
– Det er jo en drivkraft i seg selv!