Gårdstunet på Melstrøm i Sør-Odal gir en god tunrom-opplevelse. Løvtrær som hengebjørk, blodlønn, rogn, sølvpil og lind utgjør velkomstkomiteen på tunet. På brosteinsbelagte stier ledes nye gjester frem til inngangspartiene både på hovedhuset og kårboligen.
Odelsjenta Rikke Melstrøm har satt sitt preg hovedhuset sammen med ektemannen Espen Kjellberg og barna på fire og ett år. Før de flyttet inn i april 2019, brukte de tre år på totalrenovering av det 300 m² store bygget i to etasjer fra 1856.
Odelsjente
– Å være bonde er ikke noe man blir hvis man ikke brenner for det. Det er en ideologi, og man blir ikke rik av det, understreker Melstrøm.
På gården i Sør-Odal vokste hun opp med en dedikert bonde til far, og engasjementet smittet over på Melstrøm og søsteren.
– Jeg lærte mye om gårdsdrift og betydningen av å produsere mat fra jeg var liten. Jeg har hatt det latent i meg, selv om jeg ikke alltid har vært 100 prosent bestemt på å ta over. Man vokser litt inn i det, sier hun.
På Melstrøm dyrkes det korn og poteter.
– Poteter er morsomst synes vi, selv om det er mye jobb. Det føles meningsfylt. Kan man dyrke mat, så overlever man. Det er så banalt som det, konstaterer Melstrøm. Hun skulle gjerne sett at Norge var mindre avhengig av å importere mat.
Fra hun flyttet hjemmefra bestemte hun seg for at hun skulle tilbake. Da hun falt for en Oslo-gutt, var hun tydelig fra første stund.
– Jeg husker vi satt i et busskur i Bergen etter 17. mai-feiring i 2009. Jeg spurte «du vet at jeg skal flytte til Odalen og bli bonde?» Det var altså liten tvil om hvor jeg skulle ende opp, og Espen tenkte vel at det er sikkert minst ti år til. Men årene går fort. Da vi giftet oss, hadde han vennet seg til tanken og startet på agronomutdanning ved siden av jobb, ler Melstrøm.
Totalrenovering
Da Melstrøms besteforeldre flyttet ut av hovedhuset på gården i 2016, startet først en stor ryddeprosess. Alle gamle møbler som er å se i huset, har fulgt huset. Noe ble kastet, men det meste ble rengjort, satt i stand og bevart.
– Huset var isolert med stubbloftsleire i etasjeskillene. Vi har spadd og båret ut hundrevis av bøtter med møkk, leire og sagflis, forteller hun.
Tømmerveggene som er tatt frem og bevart, er fra en 1700-tallsbygning. På gården som ligger side om side med Norges lengste elv, har det vært bosetning siden vikingtiden. Hovedhuset ble bygget opp i dagens stil i 1850-årene, med et påbygg fra etter andre verdenskrig.
Planløsningen er justert og åpnet opp ved kjøkkenet og spisestuen. Originale stuer er bevart, og alle tak er originale.
Det er gjort en stor etterisoleringsjobb. Tiden med å fyre i to-tre svartovner hele dagen er forbi.
– Det er en helt annen verden når det er varmt. Nå brukes hele huset, og man stenger ikke av stuene slik mine besteforeldre gjorde, sier Melstrøm.
Melstrøm og Kjellberg valgte å legge vannbåren gulvvarme i hele huset og flotte, men trekkfulle gulv måtte vike for ny eikeparkett. Gulvvarmen holder hele huset varmt og reduserer behovet for å fyre.
– Å ta vare på den gamle sjelen, har vært viktig for oss, men vi ønsket samtidig å ha det moderne og funksjonelt. Vi ville ikke fryse, og vi ønsket oss et barnevennlig, sømløst hjem, understreker Melstrøm.
Bygget seg 430 kvm stort drømmehus: – Vi bodde 25 år i et trangt hus med små rom
Et familieprosjekt
Oppussingsprosjektet, som varte i over tre år, var gjennomførbart takket være god hjelp fra nærmeste familie.
– Dette hadde aldri gått hverken økonomisk eller praktisk uten hjelpen vi har fått fra mamma og pappa. De har stått på dag og natt for at vi skulle få flytte inn i et fint hus, forteller Melstrøm.
Sammen med hennes foreldre gjorde de det meste selv, med litt hjelp fra svigerforeldre og søsken. De hadde lokale snekkere til snekkerarbeidet, som å bygge ny takkonstruksjon, fordi det viste seg å være svært lite bæring i taket slik det var.
100 liter maling
Malejobben i det store huset har heller ikke vært liten. Melstrøm anslår at kanskje 100 liter maling har gått med til tak, vegger, listverk og vinduer i huset.
Det har vært et mål at fargevalgene skal passe til huset.
– De to stuene har hatt den samme rosa og grønne fargen så lenge faren min har levd. Det var fire-fem lag med farger under den, men vi har brukt de samme fargene bare et hint friskere, forklarer Melstrøm.
Det er et skakt, gammelt hus, og det finnes ingen like dører i hele huset. Dørene det var mulig å bevare, har de restaurert. De har tatt vare på alt de kunne av gammelt såfremt det ikke har gått på bekostning av funksjonaliteten.
– Dørene og dørtersklene viser levd liv og bidrar til å gi huset en historie. At det er godt slitt, med masse forskjellige farger som det er pussa, gnukket og gnidd på, elsker vi.
Prosjektene tar aldri slutt når man bor på en gård. Etablering av et oransjeri og arbeidsrom i det nedlagte gartneriet etter farfaren og farmoren, er neste prosjekt, før det skal blåses nytt liv i det gamle dreieverkstedet etter oldefarens onkel.
Foreldrene til Melstrøm bor i kårboligen på samme gårdstun. Pappa Ola er fortsatt bonden på gården og får hjelp med gårdsdriften, samtidig som de yngre generasjonene har mulighet til å lære.
– I det store bildet opplever vi det positivt å bo sånn. Ungene kan springe bort til mormor og morfar når de vil. Vi har et godt forhold og kan si ifra til hverandre når det er noe. Man må bare være rett frem og raus, så går det, smiler Melstrøm.