Villaen prøver ikke akkurat å gjemme seg. Den ligger på ingen måte stille og sjenert i bygda, mellom den speilblanke fjorden og det ruvende fjellet som dramatisk reiser seg bak huset.

Splitter nye Villa Lifjorden er et arkitektonisk sjokk mellom alle de gamle, tradisjonelle byggestilen som ellers preger Lifjorden i Hyllestad kommune i Sogn og Fjordane.

– Vi ville ha et funkishus som ikke var et funkishus. Det er mange som sier at huset er spesielt, sier Ingrid Hatlem Skår (28).

– Men ikke mange som sier det er fint, sier ektemannen Christian (29).

– Hva folk sier når vi ikke er der, vet vi ikke.

VILLA LIFJORDEN: Etter å ha bladd gjennom det som fantes av ferdighuskataloger, kontaktet Ingrid og Christian Hatlem Skår arkitektene i Opaform. Foto: Jan M. Lillebø
NYE TIDER: Den nye villaen går ikke upåaktet hen i Lifjorden. Midt på nordveggen står det over seks meter høye kjøkkenvinduet. Foto: Jan M. Lillebø

Siden 1760

Ennå er ikke alle rommene ferdig. Ennå ser det ut som en byggeplass utenfor Villa Lifjorden. Men ekteparet Hatlem Skår har kommet hjem. Til slektsgården ved foten av Lihesten, der Ingrid sine forfedrene har klort seg fast siden 1760.

– Vi hadde hatt et ønske om å flytte hjem lenge. Men det ble liksom ikke noe av. Ikke før vi giftet oss, i 2016. Da fant vi ut at vi ikke kunne sitte inne i Bergen og bare snakke om å flytte hjem, sier frisøren mens hun småløper etter ettårsjubilanten Olve.

– Vi savnet naturen her. Sjøen. Fjellene. Det er bedre å gå på fjellet og møte to mennesker enn 200. Jeg synes i hvert fall ikke det er avslappende å gå søndagstur på Fløyen, sier Ingrid.

– Selv folk vi ikke kjenner her, er glade for at vi har flyttet hjem. Ordføreren kom og ønsket oss velkommen, forteller Christian.

– Du har ... flyttet hjem til svigermor?

– Jeg har nok det, humrer han.

– Men jeg har veldig grei svigermor!

SOLID BRUDD: Ikke heeeelt i takt med den tradisjonelle byggestilen, kanskje. Foto: Jan M. Lillebø
HVA I ALL VERDEN? Hva naboene, og sauene, tenker om bygget er ukjent. Foto: Jan M. Lillebø

Omvendt bygdeflukt

I en tid der mange bygder sliter med fraflytting, vendte Ingrid og Christian nesen hjem igjen. Ti år i Bergen fikk være nok. Fra 57 kvadratmeter leilighet i Skanselien har turen gått til en hypermoderne, 380 kvadratmeter stor enebolig i Hyllestad. Der sau tråkker på ene siden av huset, geiter på den andre. Der utsikten er slik at man får lyst til å løpe lykkelig rundt i bunad, spise melkesjokolade og høre Edvard Griegs «Morgenstemning».

– Utsikten er fantastisk, synes Christian.

– Og helt nødvendig, mener Ingrid.

– Mye av tanken var å ha følelsen av å være ute når vi er inne, sier hun.

Men uansett hvor mange ferdighuskataloger de saumfarte, fant de ikke det riktige huset. Dermed var det bare å hyre inn arkitekt. Valget var enkelt – mange av prosjektene de hadde likt på favorittnettstedet Pinterest var laget av arkitektkontoret Opaform i Bergen.

RETUR TIL BYGDA: Ti år i Bergen fikk holde. – Vi er ikke bymennesker, sier Ingrid og Christian Hatlem Skår. Foto: Jan M. Lillebø

– Ville angret

– En tomt som åpenbart var fantastisk, med kvaliteter på alle sider, sier Espen Folgerø i Opaform Arkitekter.

Han var prosjektleder for bygget og tenker på oppdraget som relativt krevende.

– At det var en bratt tomt, er vi vant med. Mye av utfordringen var at solen ikke var der som utsikten var.

– Hvilken stilbetegnelse skal vi egentlig bruke her?

– Vi liker å tro at vi har en egen greie gående. Men det er en form for nordisk modernisme.

– Er det et pent bygg?

– Det handler mye om å høre til i landskapet. Jeg synes dette sitter veldig godt i situasjonen, sier arkitekt Espen Folgerø.

MOSEGRODD: Det ene av tre bad har fått et urbant preg, med impregnert betongvegg i dusjnisjen og mose på veggen. Foto: Jan M. Lillebø

Baby blues

I fjor sommer, akkurat da ringmuren sto ferdig og husbyggingen skulle ta til for alvor, kom Olve til verden. Å bygge hus og samtidig få sitt første barn, er ikke en kombinasjon paret vil anbefale.

– Ingen må finne på å gjøre noe sånt som vi gjorde. Jeg trodde jeg skulle bruke permisjonstiden på å dulle i det nye huset. Sånn gikk det definitivt ikke, sier Ingrid.

– Vi bygget et hus vi egentlig ikke hadde råd til. Pengepress og tidspress gjorde at jeg måtte gjøre mest mulig selv. Hvert ledige minutt gikk til husbygging, sier Christian.

BARNEROMMET: Olve har ennå ikke begynte å dekorere veggene med sprittusj. Foto: Jan M. Lillebø
KNAKENDE FIN: Med en slik utsikt fra lesekroken spørs det om du får med deg innholdet i boken. – Det er knakende fint å sitte her når det stormer utenfor, sier Christian. Foto: Jan M. Lillebø

Mens Ingrid var i ammetåken, var Christian i jobbtåken. De så hverandre knapt i det hele tatt. I tillegg til hans vanlige jobb som skipper, og husbygging i hvert ledige sekund, tok Christian på seg prosjektlederansvaret. Med alt det fører med seg av logistikk og styring av elektrikere, tømrere og rørleggere.

– Det var full krise, sier Ingrid og lar blikket gli ut et kjøkkenvindu som definitivt ikke var hyllevare.

XXXL: Kjøkkenvinduet er over seks meter høyt, for å få maksimalt utsikt til Lihesten. Fiskebensgulvet er laget av syv centimeter brede parkettbiter. Foto: Jan M. Lillebø

Skipper med fiskebensgulv

De enorme vinduene gir tilnærmet ubrutt panoramautsikt mot fjorden. I stuen er det lyst og luftig. Under vinduene er det sittebenker med mye plass til å oppbevare det aller viktigste her i livet: Sjøormer, plastballer, rangler, Brio-togsett og batteridrevne ting med veldig mye lyd i. Akkurat nå er det trehjulssykkelen med grønne dekk som gjør at alarmen går. Olve går på trynet så det synger bortover et gulv som heller ikke er metervare.

Kanskje var det sjømannen i ham som dukket opp, i hvert fall insisterte Christian på tregulv med fiskebensmønster. Omsider fant han en produsent som laget små parkettstaver på 7x60 cm.

– Jeg nevnte det for arkitektene. De tok helt av, sier Christian.

LUFTIG: Hyllestads lengste taklampe har Ingrid laget selv. En båtshake må til når en lyspære ryker. Foto: Jan M. Lillebø

Snekkerne var ikke like begeistret. De ville overhodet ikke ta på seg en slik jobb. Dermed ble det å google og ringe rundt til et utall bedrifter som heller ikke var interessert. Til slutt sendte et bergensfirma et team nordover. Fire mann brukte to dager på å lime sammen et ubegripelig antall små trebiter sammen til et stort, vakkert gulv. Prisen var heller ikke å besvime av, ifølge far i huset.

– Gulvet kostet rundt det doble av vanlig parkett, sier han stille.

LOFTSTUEN: Taklampene har hengt i en restaurant i Oslo. De gamle, malingslitte stolene fikk de hente i en russisk-ortodoks kirke i Bergen. Foto: Jan M. Lillebø

Vitne til flykræsj

Hun vokste opp på andre siden av haugen, knappe hundre meter unna. I hele oppveksten hadde Ingrid sittet ved kjøkkenbordet med storslått utsikt til fjord og fjell. Nå ville hun ha samme utsikt fra det nye huset. Og ikke bare til fjorden – at kjøkkenvinduet ble over seks meter høyt, er fordi Ingrid så gjerne kunne titte ut og se toppen av det bratte fjellet bak gården. Som var åsted for den første sivile ulykken i norsk luftfart.

Tidlig om morgenen 16. juni 1936 var Junkers-flyet «Havørn» på vei fra Bergen til Tromsø. Klokken syv om morgenen passerte flyet Sognefjorden, feilnavigerte og fløy inn i tåken som dekket fjellet Lihesten. Ingen av de syv om bord overlevde ulykken.

– Oldemoren min satt oppunder fjellet og melket kyrne den dagen. Hun opplevde hele ulykken, forteller Ingrid.

KORTREIST: De 38 håndtakene på kjøkkenet er laget av lokal stein. Foto: Jan M. Lillebø
INSTAVENNLIG: Ingrid har dokumentert husbyggingen på Instagram: @omkring_meg. Foto: Jan M. Lillebø

Barndommens utsikt

Den totalt 380 kvadratmeter store eneboligen er kledd i malmfuru, som ikke krever vedlikehold og på sikt vil gi en flott gråfarge. Det er overbygg rundt hele underetasjen, slik at man kan gå tørrskodd rundt.

Alle vinduene måtte spesiallages. At det knapt finnes en rett vinkel i hele huset, gjorde at tømrerne fikk litt ekstra å bryne seg på. Utformingen av huset var en nøtt: Melkesjokolade-utsikten ligger mot øst. Dermed er utsikten på ene siden av huset, og kveldssolen på den andre. Løsningen er at ene delen av huset står på søyler, der Ingrid og Christian skal ha et digert soverom og en delvis innbygget altan. Under overbygget er det et tørt uteområde, der paret kan sitte og fråtse i lyset av eventuell kveldssol.

– På sikt skal vi ha et motstrømsbasseng der, sier husfar fornøyd.

GOD STEMNING: – Vi ville at Olve skulle få en slik oppvekst som vi hadde. På landet, med besteforeldre i nabohuset, sier Christian og Ingrid. Veggpryden over peisen er egentlig en TV. Foto: Jan M. Lillebø

Mosegrodd dovegg

Villa Lifjorden er preget av løsninger som ikke lukter tilbud. Den luftige trappen, som ble laget av en sveitsisk møbelsnekker i Bergen. Gangen, som har lysinnslipp i hver ende, for å få inn mest mulig dagslys. De svarte, høye dørene som går helt til taket. Flatskjermen over peisen, som ser ut som et vanlig bilde når den er slått av. Håndtakene på kjøkkeninnredningen, som er spesiallaget av lokal stein.

STAIRWAY TO HEAVEN: Trappen er tegnet av arkitekt Espen Folgerø, og laget av møbelsnekker Georg Guntern. Foto: Jan M. Lillebø

I tillegg er badet virkelig noe for seg selv: Skiferaktige fliser og betongvegg i dusjnisjen gir et rått, urbant inntrykk. Baderomsmøbelet har de laget selv, av en limtredrager som var til overs. For å få det de kaller «litt spa, og litt utendørs-følelse» er den ene veggen dekket av grønn mose. En spesiell behandling gjør at mosen holder seg myk og grønn og tilsynelatende levende så lenge det er noenlunde fuktig i luften.

– Var det høy terskel for å hyre inn arkitekt?

– Ikke for meg, sier Christian Hatlem Skår.

– Jeg tviholdt på at vi måtte ha et arkitekttegnet hus. Vi kunne ikke bruke så mange millioner, og etterpå tenke at huset kunne ha blitt mye bedre. Vi skal jo bo her til vi kommer på gamlehjem!

PANORAMAUTSIKT: En lang, nesten ubrutt vindusrekke sikrer spektakulær utsikt til fjord og fjell. Foto: Jan M. Lillebø