Det var ikke slik det var tenkt å bli. Tone Runhild Obrestad Skadsem arvet en tomt etter søskenbarnet til moren, og for fem år siden forsøkte den unge dyrlegen å få flyttet et gammelt praktbygg dit.
«Elverhøy» er en påkostet sveitservilla fra 1915, den tidligere disponentboligen for Jæren Uldvarefabrik. Huset sto forlatt og til forfall i Bryne sentrum, og kommunen sa ja til flyttingen fra Time til nabokommunen Klepp. Fylkesrådmannen var derimot sterkt imot planene.
– Det ville kostet 750.000 kroner å flytte det, og vi måtte ha kløyvd huset for å få det gjennom gatene i Bryne, forteller Skadsem.
Plan B, og så C
Hun var ikke redd for alt arbeidet, men hadde liten lyst til å gå i årevis og vente på den endelige avgjørelsen fra myndighetene. Dermed bestemte hun seg istedenfor å restaurere det gamle huset som sto på tomten hennes. Det gikk heller ikke bra.
Ole Serinius Trodahl, daglig leder i Trodahl Arkitekter, jobber mye med bygningsvern og tok en kikk på det gamle huset. Det viste seg å være i for dårlig stand til ombygging.
– Mange som har sett bildene av hytta, har stilt seg nettopp det spørsmålet: Hvordan i all verden fikk vi lov?
– Men forresten, kan du bygge nye hus også, spurte Tone.
Det kunne Ole. Han ble engasjert, og for to år siden sto huset ferdig. I hvert fall nesten.
– Jeg satte inn et Sigdal-kjøkken, men hadde ikke råd til fronter. Da var det tomt for penger, forteller Tone.
Hun hadde planer om å snekre fronter selv, men endte etter hvert med å kontakte Austvoll Tre & Design. Frontene i kryssfinér gir et røft preg, og det hele ser ut som et kjøkken spesialbygd på stedet. En heldig utgang på historien, uten at det var planlagt slikt. For Tone var det nemlig viktigst at selve huset ble seende bra ut. Interiøret kunne komme på plass etter hvert.
Hun levde derfor i ett år uten dusjvegg på badet. Stolene rundt salongbordet er fra det revne huset. Omtrent alt annet stammer fra Finn.
Karoline Ellingbø er ikke som unge flest. 25 år gammel kjøpte hun seg en splitter ny fjellhytte
Stavkirke-plank
Ett unntak har hun likevel gjort. Skadsem har spart penger der penger spares kan når det kommer til møbler, men har en svakhet for lamper. Lysekronen «Franklin», designet av Søren Rose for Menu, henger i stuen. En Poul Henningsen-lampe fra Louis Poulsen står i sofakroken. Du kan få dyrere lamper enn dette, men veldig mange billigere.
Ellers er det hun hadde av penger, lagt i huset. Der har hun til gjengjeld fått det som hun ønsket, inkludert detaljer de fleste ikke ville tenkt på.
– Jeg vil at alt skal være kant i kant. Det gjorde det litt vanskeligere, som når takvinduet på 120 kilo ikke skulle stikke ut, sier hun.
Tone er mest opptatt av utsiden av huset. Det har vegger av kjerneved fra furu, slik de gamle stavkirkene har.
– Men den må være 100 prosent, understreker arkitekten. Han fant kledningen han ønsket på Riska Sagbruk.
Åpne takrenner
Takrennene er et kapittel for seg. Ikke takrenner i tradisjonell forstand, men åpne, skrånende sjakter felt inn i husveggen. Der passerer vannet fartshumper som skaper små fossefall.
Takrennene er noe av en signatur for Sandnes-arkitekten, som sier seg inspirert av den mexicanske arkitekten Luis Barragán (1902-1988). Googler du Barragán og Fuente de los Amantes, er det ikke vanskelig å se sammenhengen.
– Et hus består av detaljer, understreker Ole.
Som at den frittstående stolpen opp til bærebjelken i andre etasje er rund og ikke firkantet.
– Dette insisterte jeg på, ettersom det er viktige elementer i interiøret. Dette var også byggmester for huset, Team Refsnes, enig i.
Regjeringsvrideren
Det er ikke lett å lage gode rom, men Ole har elementer han liker å bruke. Baderomsfliser på 10x10 centimeter. Gode, gamle kuppellamper. Norske dørhåndtak.
– Alle bruker dansk design, men hvorfor ikke norsk, spør han.
Dørvrideren «2155» ble designet av Bjørn A. Larsen for Trio og vant gullmedalje på Triennalen i Milano. Vrideren ble benyttet i regjeringsbygget som sto ferdig i Oslo i 1958 og har siden vært i produksjon, kjent som Regjeringsvrideren.
Rikelig med dagslys
Som arkitekt tenker Ole selvsagt i store linjer også. At han liker dagslys, kommer til uttrykk gjennom store vinduer som går ned til gulvet og som bringer det utvendige inn. Takvindu gir lys ovenfra, og siktlinjer gjennom huset sørger for lys inn fra flere sider.
At møblene har sett bedre dager, mener han bare er flott.
– Rommet skal være så sterkt at det tåler hva som helst, sier han.
Det er en åpen løsning med stue og kjøkken nede, med delvis dobbel takhøyde. Galleriet oppe rommer en loftsstue.
Inn til soverommet er det hva Tone smilende kaller en walkthrough-garderobe, mens vaskerommet nede er av den store sorten. Godt å ha etter en arbeidsdag med behandling av ku, gris og sau. Utstyrsrommet i garasjen hører med av samme grunn, for øvrig en garasje bygd av stein og med et flatt tak dekket av sedum for å gli inn i landskapet.
Slik gikk det
Det er ikke vanskelig å få øye på huset langs den lille Skasvegen som snor seg der Klepp møter Sola og Sandnes. Det er markant, men virker ikke forstyrrende på omgivelsene. Tone startet og fullførte prosjektet alene, men har siden fått samboer og et barn i vente.
Det var altså ikke slik hun hadde sett huset for seg, men hun virker langt fra misfornøyd med hvordan det hele endte.