Den unge kvinnen har godt driv gjennom Laura Gundersens gate i Bergen. Hun kikker så vidt på den mørkeblå firkanten og går videre. Så stopper hun. Kvinnen snur seg, kikker på huset enda en gang, før hun forsvinner inn i formiddagen.
Vi forstår henne godt. I forhold til nabolagets eldre villaer, med stupbratte skråtak og sprossete vinduer, er eneboligen til Eva Louise Korsøen og Philip Kvalbein Hauge et aldri så lite sjokk.
Bare 95 m²
– Vi er blitt veldig godt tatt imot av naboene. Folk stopper ofte opp for å si at det er gøy at det kom et nytt hus her, sier Philip Kvalbein Hauge (40).
Han rugger sakte frem og tilbake i Eames-stolen på stuens betonggulv.
– Hus i Bergen har historisk sett vært små. Dette var en tanke om å komme tilbake til en mer nøysom tilnærming. Vi ville gjøre en kompakt enebolig som føltes svær.
Stor er eneboligen nemlig ikke, bare 95 kvadratmeter. To soverom. En åpen planløsning som gjør at huset oppleves luftig.
Og et kjøkken uten ende.
Himmelsk lys
På sørveggen, mot nærmeste nabo, er det ikke et eneste vindu.
Mot øst, der bilene knatrer forbi og folk kunne hatt innsyn, har fasaden noen små, sjenerte glugger og en fransk balkong oppe på barnerommet. Mot vest, der det er mer hage og mindre innsyn, er det normalt mye vinduer. Men mot nord, ut mot hagen og dagslyset og de svære bjørketrærne, har ikke arkitektparet akkurat spart på kruttet. Et enormt glassparti, nesten seks meter høyt, går fra gulv til tak, og lar himmelsk lys flomme gjennom kjøkkenet og videre inn i huset.
Familiens måltider inntas i det de kaller gapahuken, et kryssfinérpreget innhukk ved siden av kjøkkenets åpne del. Påstanden om at kjøkkenet er husets hjerte, har aldri passet bedre enn her.
Arkitekturens romantikk
Eva fra Bergen og Philip fra Kongsberg møtte hverandre i klasserommet på Bergen Arkitekthøgskole. De flyttet sammen, fikk sønnen Jakob og hadde mange gode år i den lille leiligheten på Møhlenpris. Så begynte Eva, som i mange år jobbet som landskapsarkitekt, å savne en hageflekk.
– Men vi ville ikke ut fra byen, sier hun.
– Og jeg fikk et voldsomt behov for å tegne mitt eget hus, sier Philip.
På omtrent samme tiden var kongsbergenseren – det heter det! – i ferd med å bygge opp Kvalbein Arkitektur. Han ville gjerne ha noe håndfast å vise potensielle kunder, et sted å teste ut egne ideer.
– Det finnes mange arkitektkontor, men ikke mange som tegner lavbudsjetthus, sier han.
– Man tror gjerne at arkitekturtegnede boliger er for folk med mye penger. Vi ville vise at man kan bygge mindre, rimeligere og med gode kvaliteter, sier Eva.
Hva er egentlig en «arkitekttegnet» bolig?
Tomt for ideer
En kveld Philip surfet på finn.no, dukket det opp en pussig hageflekk på Kronstad. Tomten var smal, spiss, trekantet – og bare 280 kvadratmeter. Til tross for gode ripsbær, var det ikke en tomt som gud og hvermann ville stå i kø for å kjøpe.
– Det var nøkkelen til at vi kunne ha råd. Vi slapp budrunder mot utviklere. Vi er veldig takknemlige for at vi fikk tak i tomten, sier Philip.
– Vi likte beliggenheten, sier Eva.
– Og utfordringene!
Billigere enn leilighet
Det første utfordringen var tomtens form og størrelse. En annen var at det er lett å tråkke skeivt med nye bygg i eldre strøk.
– Men litt motstand i et arkitektonisk prosjekt hjelper ofte. Det gjør at du må tenke nytt, sier han.
– Og så var jo budsjettet en motstand, sier Eva.
Philip trekker nesten litt på smilebåndet:
– Vi hadde lyst til at tomten og huset skulle bli billigere enn en ny leilighet i samme størrelse. Det klarte vi, sier han.
Så opptatt av å fortelle hva sluttregningen ble, er de ikke.
– Men en ny, like stor leilighet i dette området koster en million mer enn huset vårt.
Der bjørkene suser
Da tomten var sikret, startet arbeidet med å skape et hjem. Philip mener at et hus trenger en enkel og tydelig idé, slik at det ikke bare blir et knippe rom som henger sammen. Derfor lot de tre store, vakre bjørketrær sette dagsorden.
– Vi laget et svært vindu mot trærne, som representerer naturen i byen. Deretter arrangerte vi kjøkkenet, stuen pluss andre etasje slik at også disse har kontakt med uteområdet.
Veggene i familiens hus er over 200 år gamle: - Det er veldig kjekt å ha vegger som rommer så mye historie.
Betong og kryssfinér
Gulvet i underetasjen er impregnert betong. Møblene er fra 1940-tallet og frem til 1970-tallet, blant annet en norskdesignet skinnsofa. De hvitmalte veggene er store og nakne, som et galleri der det ennå ikke er hengt opp bilder. Som et brudd mot alt det hvite er det brukt en god del kryssfinér.
– Kryssfinér er rimelig og estetisk tiltalende. Det gir et helt eget uttrykk, og gir rommene og de hvite veggene varme og glød, sier den tidligere tømreren.
Blant annet er taket på soverommet kledd i kryssfinér.
– Det blir nesten som et takmaleri når man ligger i sengen og kikker i taket, sier Eva.
Elisabeth (25) sparer på å kjøpe i stedet for å leie i studietiden. – Hun har gjort alt riktig, sier ekspert.
Mørkeblå kontrast
Det mørkeblå, moderne bygget på Kronstad er en markant kontrast mot nabolagets eldre villaer. Samtidig er boligen skreddersydd for å passe inn.
– For eksempel er fasaden mot gaten like høy og bred som nabohuset. Døren vår står på midten, akkurat som hos naboen. Kledningen er som hos naboen, liggende og med samme format. I tillegg valgte vi en mørkeblå farge, for å dempe inntrykket. Vi føler at det henger sammen med resten av nabolaget, sier Philip.
Han understreker at eneboliger ikke er svaret på Bergens behov for nye boliger.
– Men det er en slags skånsom fortetting – vi har bare avsluttet et eksisterende gateløp med en kompakt enebolig.
Jakten på dagslys
Å fange mest mulig dagslys har vært viktig. Blant annet er det laget et lite vindu midt i trappen, i fothøyde – og et svært vindu i taket over trappen. Alt lyset var en av de største overgangene da paret flyttet inn i 2015.
– Vi flyttet inn i april, sier Eva.
– Det ble høst før vi tenkte på å henge opp lamper.