– Borgarbu er blitt den gjeveste stølen for oss. Den ligger høyt og fritt over Svinstøl, 780 meter over havet og med Skaulen like bak. Det er nesten ekstremt mye himmel her. Vi kan følge månen fra den står opp til den går ned.
Jarle Tveit kikker ut den lange vindusrekken. Vi sitter ved spisebordet og spiser lønekorv fra Voss, stekt på et monster av en italiensk vedovn som akkurat nå sender livgivende varmestråler mot to småfrosne sjeler.
For bare en liten halvtime siden suste vi på scooter innover heia i lett snøvær. Borgarbu er bare én av flere støler som hører til gårdsbruket Børkjenes i Hamrabø, i Suldal.
– Med støler, løer, naust og uthus i marka er det vel tilsammen 40 bygninger som tilhører gården. Særlig stølene og uteløene var i varierende forfatning da vi overtok, forteller Tveit.
Gårdskjøp
Det var under arbeid som takstmann han kom over den nydelige, gamle gården som var til salgs i 2003. Det nederste av de fem brukene i Hamrabøgrenden, en brungrå klynge bestående av 16 hus, og med over dobbelt så mange bygninger i heia bak.
– Mange som har sett bildene av hytta, har stilt seg nettopp det spørsmålet: Hvordan i all verden fikk vi lov?
Takstmannen som gjennom jobben hadde vært på utallige befaringer rundt om på landbrukseiendommer, falt pladask. Etter hvert fikk han også kona Marit med seg på tanken om kjøp.
– Taktikken var å ta henne med en helg på Storemyr, en av stølene vi passerte på veien hit. Etter den helgen var også hun solgt, minnes han og smiler.
I dette huset bor det tre generasjoner: – Det føles godt at jeg kan hjelpe mine nærmeste
Hardt arbeid
Det er lett å skjønne hva som trakk. Hamrabøheia er blant de fineste i Suldal, overstrødd som den er av gamle stølshus i det vakre landskapet. Men det kreves mye arbeid om bygningene skal overleve de neste generasjoner. Noen bygninger er allerede borte, rasert av store snømengder eller tært bort av vær og vind.
Om kjøperne den gang i 2003 skulle fulgt selgers råd om å rive Borgarbu, hadde også denne stølsplassen bare vært et minne i dag. Heldigvis kom Børkjenes til de rette folkene.
Jarle og Marit har stor interesse for gamle bygninger og er i tillegg kjent med hammer og sag.
Både hender og verktøy har vært i kontinuerlig arbeid siden kjøpet. Det er et evigvarende prosjekt å vedlikeholde 40 bygninger, de fleste satt opp på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.
– Opprinnelig var det gjort bra arbeid, så det skulle ikke så veldig mye til for å sette dem i brukbar stand. Hvis taket er tett, er mye gjort. Dessuten føles det ikke som arbeid så lenge jeg synes det er kjekt å holde på med dette. Jeg ser resultatet med én gang. Og så lenge bygningene ikke skal males, hjelper det veldig på. I godt klima klarer kledningen seg bedre uten maling, det er min erfaring.
Hagen blåste bort, og de må lage sin egen strøm. Anders og Hilde kan ikke tenke seg et bedre sted å bo.
Fire enheter, én hytte
Ganske raskt ble de sølvgrå husene på Borgarbu familiens favorittstøl, men de kunne trenge mer plass og mer moderne fasiliteter om storfamilien skulle kunne være samlet. Den eldste av to løer er over 200 år gammel. I tillegg består stølen av et stovehus og et taubanehus.
– I gamle dager var det et yrende stølsliv her, med sauer og geiter på beite og ysting av ost. I påskene var det fullt av stavangerfamilier som leide seg inn på stølene i området.
Det har krevd både rå muskelkraft og endeløse arbeidstimer å gjøre Borgarbu mer brukervennlig. Stølen fungerer som driftsbygning under jakt og utnyttelse av beite og som en skyhøy trivselsfaktor for en familie med store og små.
Nybygget vi sitter i, er på 25 luftige kvadratmeter og binder sammen to av de gamle husene på en elegant måte. De eldgamle, gråpatinerte ytterveggene gir sjel til innerveggene i nybygget. I taket over oss vises grindverket og bjørkeneveren mellom bordene. Påbygget er satt opp basert på gamle byggemetoder for å tilpasses de andre stølshusene.
– Grindverk er det som i dag kalles reisverk, men stokkene er felt inn i hverandre og gjør at grinden låser seg hvis bygget blir belastet av vind eller snø. Samtidig er grindverket lett å ta fra hverandre og sette sammen igjen. Det er en del arbeid å sette opp, men denne gamle byggemetoden er utrolig holdbar.
I nybygget har familien fått plass til et velfungerende kjøkken, en koselig sofakrok og et spisebord som er romslig nok til mange rundt bordet. Den nye vindusrekken går fra vegg til vegg.
– Vi ville ha mye vinduer for å kunne nyte utsikten og benyttet også anledningen til å bytte ut en del av de gamle vinduene som var i helglass, uten sprosser. Nå ser stølen mye koseligere ut, mener Jarle.
Bistand fra fagfolk
Byggmester Åsmund Kalstveit har satt sin signatur på tilbygget.
– Vi gikk sammen på ski fra Røldal en gang. Da vi kom ned til Borgarbu snakket vi om at vi hadde lyst til å bygge på. Samtidig ville vi knytte sammen et par av de gamle husene til en enhet. Åsmund tok utgangspunkt i grindverket i den gamle løa fra år 1800 da han tegnet skisser. Det er rett og slett imponerende å se hvordan han har flettet sammen det nye og det gamle.
Tore Birkeland fra Vikedal fikk oppdraget med å bygge grindverket med beskjed om at konstruksjonen måtte ha en ekstra sving.
– Jeg sa at han måtte bygge det med en liten bue for at vi ikke skulle stange hodet oppi hver gang vi passerte, ler Jarle.
Det ble som han ønsket. Bøyde trestokker, nøye utvalgt fra egen skog, gjør takhøyden mer enn komfortabel.
Det er blitt utallige turer til Borgarbu gjennom de snart 15 årene som har gått. Til fots på sommeren, på ski og med scooter om vinteren når tunge materialer og proviant skal fraktes opp.
Til alle tider har stølen vært et mål for folk i heia. Det er ikke få stølsjenter, jegere, sauesankere og påsketurister som har hvilt ryggen mot de gråbrune veggene. Som en magnet ligger den der på fjellhyllen og lokker med hvile og en plass å spise nistematen.