Der hagen går over i naturtomt, er det to villsauværer som gjør plenklipperjobben. Furuene står slanke og ranke, en sti med skeive heller slynger seg nedover skråningen.
Rimfrosten har lagt seg i løpet av natten.
Arve Myklebust tenner i lyktene, Åshild Skjelbreid bærer inn bjørkeveden. I løpet av halvannen time er badstuen blitt 70 grader. Det er en fin temperatur.
Ukens høydepunkt nærmer seg.
– I dag tenker vi helst på saunaen som noe finsk, men vi har faktisk hatt sterke tradisjoner i Norge også. Det var jo slik folk holdt seg rene, sier Arve Myklebust. Han har bygd sin egen badstu her på Sveio.
– Men så kom prestene og kalte badstuaktiviteten usømmelig. Menn og kvinner badet jo sammen.
Myklebust fikk sansen for badstue på 90-tallet da familien bodde i Norheimsund. Venner på Hardanger Fartøyvernsenter hadde bygd ei laftet badstue oppi lia, der hadde de også demmet opp en liten kulp i bekken.
I perioder dro de opp dit en gang i uken. De svettet seg glovarme, kastet seg i bekken eller rullet seg i snøen.
Avrivningen, kuldesjokket, er en viktig del av ritualet.
– Jeg ble avhengig, sier Myklebust og ler.
Da familien flyttet til Sveio og bygde nytt hus, satte han opp badstue før både garasje, vedbod og hønsehus.
– Det viktigste først. Helseeffekten kan sammenlignes med en treningsøkt. Hjertet slår fortere, det er bra for både hud og muskulatur. Det kalde sjokket når du dukker deg i kaldt vann gir et endorfinrush.
For en selvbygger er det en fordel at mange av materialene kan skaffes lokalt.
– Det er ikke nødvendig å gå på byggevaresenteret og bruke tusenvis av kroner. Så lenge du er litt handy og går for enkle og naturlige materialer trenger det ikke bli dyrt. Flis og saueull er billig, vi har jo våre egne sauer, så akkurat det var gratis.
Lang historie
I boken «Den norske byggeskikken», av Arne Lie Christensen, blir det fortalt at de eldste øyenvitneskildringene av badstubading på den norske landsbygda stammer fra Røst i Lofoten. Året er 1492, den italienske kjøpmannen Pietro Querini har strandet på øya.
Lie Christensen skriver at folk tok badstue hver torsdag. Mennene kledde seg nakne i stua før de gikk over tunet til badstuen et steinkast unna. Der badet de sammen.
Fra 1600-tallet gikk badstuene gradvis ut av bruk i Norge. I byene ble det slutt på fellesvasken på grunn av drikk og usedelighet, men også fordi syfilisen spredte seg.
I Setesdalen holdt tradisjonene seg ved like lenger enn andre steder i landet. Men omkring 1810–1830 gikk det en vekkelse gjennom dalen, og de omvendte likte dårlig badstubadingen.
I årene som fulgte ble badstuene stort sett brukt som tørkehus for korn, men også for lin, malt og trematerialer til husbygging.
Badstutradisjonene på Finnskogen og Nord-Norge henger sammen med den finske innvandringen på 1600-tallet, her holdt tradisjonene seg levende lenge.
Tar det man har
Det knapt 15 kvadratmeter store bygget i utkanten av hagen til Åshild og Arve i Auklandshamn, er kledd med al fra furu, hugd og skåret på et sagbruk i Vikebygd.
Treverket er ubehandlet, og skal få gråne i vær og vind. Veggene er isolerte med ull fra egne villsauer, i gulvet ligger flisekutt. Taket er dekket med torv.
– Taket har jeg spadd opp litt her og litt der på tomten. Og så har jeg plantet litt blomster og lyng, sådd akeleier og noe sånn, forteller Myklebust.
Bjørkeneveren har han sanket fra bjørkene på eiendommen, den er lettest å plukke rett før påske. Egen bjørkeved har de også nok av.
Hellene i stien fra huset til badstuen har de funnet rett rundt dørene.
Den eneste steinen de har fraktet langveis fra er de tre som har fått en rød «T» malt på seg.
– Vi har ikke stjålet turistforeningen sine merkesteiner altså, sier Åshild og ler.
– Men vi har plukket med oss tre steiner fra fjellet som vi har lagt i stien ned fra huset – og malt vår egen «T».
Inne er saunaen delt i to rom. Det første rommet er en såkalt temperert sone, omkledningsrommet. Tak, vegger og gulv er kledd med ubehandlet, smalt fastpanel i gran.
Det er viktig å bruke lette tresorter innvendig, som gran eller osp, siden begge disse leder dårlig varme.
Vedovnen av finsk fabrikat. Den har fått følge av 80 kilo elvestein fra Østlandet. Steinen på ovnen fungerer som et varmemagasin. Jo mer stein, jo mer varme. Det er steinen du heller vann på for å få damp.
– Elvesteinen er brukt fordi den tåler høy temperatur, den sprekker heller ikke når den får på seg kaldt vann, sier selvbyggeren.
Han leste mye før han begynte å bygge, både bøker og på nettet.
– Det er viktig med rett ventilasjon når du har en vedfyrt badstue. Glipen under døren til omkledningsrommet er derfor 2–3 centimeter, denne trekker frisk luft via en ventil i vinduet, og sørger for luft til ovnen.
Paret sammenligner en kveld ute i badstuen som følelsen du får etter ei treningsøkt, og holder en knapp på at vedfyrte badstuer gir en friskere følelse enn en elektrisk oppvarmet.
– Og husk, har du ikke en bekk eller sjøen å hoppe i, går det fint med et gammelt badekar. Vi har hageslangen liggende og renne under badet, sånn kan alle dukke seg i friskt vann!
Vi besøkte byen der selv pariserhjulet har badstu
100 grader
5,5 millioner innbyggere og tre millioner badstuer. Vi er selvfølgelig i Finland, der hver husholdning har sin egen badstue.
I finske saunaer går temperaturen gjerne opp mot 100 grader. Massasje med bjørkeris og kalde bad er en del av ritualet.
Fra 1999 til 2010 ble det arrangert VM i badstu i Finland. Den siste konkurransen endte tragisk, den ene finalisten døde, den andre ble hardt skadet.
Ren og pen
På 1920 og 30-tallet bygde sanitetsforeningene en rekke offentlige badstuer i Norge. Disse var gratis og felles for alle i bygda. Hver lørdag ble de fyrt opp, folk tok med egen såpe og håndkle og Norske Kvinners Sanitetsforening sto for vedlikeholdet.