-Er det ikke vakkert? utbryter Kirsti Håtveit entusiastisk.
Det er ikke helt godt å vite akkurat hva hun sikter til, for hver eneste busk, blomst, urt – ja til og med ugress – får kjærlig oppmerksomhet av 75-åringen.
Vi er i Håtveits spennende og mangfoldige hage, som ligger langs Donevann på Langenes. Den slynger seg over flere platåer og soner både foran, ved siden av og bak hustunet. På alle tenkelige og utenkelige steder står det blomster, busker og trær. Krukker, kar, trepotter, blikkbokser, gamle sinkbøtter, utdaterte vasker og melkekartonger er fylt med jord, og deretter all verdens grønne vekster. For her bugner det virkelig.
-Du skjønner, hele huset er bygd på fjell, så det er lite naturlig jordsmonn her. All jorda vi har på tomta har vi båret inn selv, sier den pensjonerte læreren. Og det er derfor hun har plantet så mye i krukker og kar.
- Beate Godtfredsen Tolfsen har skapt en lettstelt familiebolig – Jeg må ha et hjem som kan brukes
-He he, et år ønsket jeg meg til og med jord til bursdagen. Jeg tror jeg fikk ti kubikk. Så jeg spadde og bar, spadde og bar.
- Hagestua har blitt hele familiens nye favoritt: Sjarmerende retrobu i hagen
Hærens sinkbøtter
Håtveit begynte å samle gamle sinkbøtter lenge før de ble moderne. Og i årenes løp har hun fått mange.
-Og jeg har et spesielt festlig minne, sier hun og forklarer om den gangen det ble forbudt å bruke sink på offentlige kjøkken. Tilgangen til brukte, avdankede bøtter var enkel, og hun hadde fått tak i 7-8 stykker fra en militærleir. Helt nederst på dem sto det Hæren.
-Jeg hadde plantet mynte i dem, viste dem til min mor og sa: Var ikke det fint? «Joda», svarte mor. Jeg forklarte at jeg hadde kjøpt dem fra hæren. «Hæren være lovet!», sa mor da.
Håtveit ler godt. Den spreke 75-åringen har et sprudlende humør, så ikke rart at det blomstrer så godt rundt henne.
-Jeg har ikke alltid vært opptatt av hage, men nå synes jeg det er fryktelig gøy, sier hun.
Den vakreste
Da Håtveit og mannen kjøpte den sju mål store skogs- og fjelltomta i 1973, kunne hun lite om hagestell, blomster, planter og trær. Så det begynte i det små. Mens de bygde hus og anla vei, ble hagen gradvis til.
-Og så har den bare gått seg til underveis. Den utvikler seg for hvert år som går, sier hun og forklarer at hun har lært mye hagestell av å prøve og feile. Men hun har også snakket mye med andre hagefolk, og lært av dem.
-Dessuten har jeg jo lest meg litt opp, også, innrømmer hun og legger til at interessen har vokst såpass at hun i flere år nå har sittet i styret i Søgne.
- Den hemmelige takhagen på Kjøita
Hagelag
Hennes egen hagefilosofi er at hun skal ha alt mulig, både spiselig og uspiselig.
-Jeg setter litt frø, men jeg er ikke så god på det, så jeg kjøper heller planter og setter dem ut, sier Håtveit.
Men om hagen til tider kan koste noen kroner, er ikke det noe hun bekymrer seg så mye for.
-Planteskolene skal jo også leve. Og hagen gir meg så mye. Så at det koster penger, ja, pytt, pytt. Jeg vil mye heller bruke penger på planter enn på nye klær. For hva skal jeg med det?
Får vokse vilt
Håtveit er i hagen så ofte hun kan. Det går selvsagt med litt tid til å luke, plante, planlegge, beskjære, flette grener og ordne. Men hun er også opptatt av at hagen ikke skal være superstriglet, så mye får vokse fritt. Derfor dukker det opp litt ugress hist og pist.
-Men det er mye ugress som er veldig vakkert. Og det lar jeg bare stå og blomstre, sier hun.
Favorittblomsten er akeleie
-Akeleie er de vakreste blomstene jeg vet. Så der de kommer opp, kan de bare få stå. Samme hvor det er.
Iberiasnegler har hun aldri oppdaget i hagen, takk og lov. Men mus er en vanlig gjest.
-I fjor var det museår, da spiste de av både bringebærene og sukkerertene mine. Og jeg tror vi bare fikk ett jordbær vi kunne spise. Det var jo kjedelig. Men det verste var det året jeg tok 400 mus på tre uker. Det var vilt, sier hun.
Og for noen år siden spiste beverne i Donevann først opp vannliljene, deretter tok de knekken på den fine eika Håtveit-familien brukte som slengtau-tre ut i vannet. Da var det sorg i familien.
-Men vi bor jo i skogen, så da får vi tåle både mus, slever og bever, sier hun og legger til at hun tross alt elsker stedet sitt. Og hagen, selvfølgelig.
-Hagen gir meg glede, trening, hygge og fine turer. Men den gir meg også en følelse av å ha magiske evner – det er nesten som å trylle hver gang en blomst dukker opp. For det er jo helt utrolig at du kan legge noe i bakken som du knapt kan se, og så – opp av jorden kommer de vakreste ting!
Har du fått med deg disse sakene?