– Da vi flyttet hit, hadde vi et ønske om å få til et helårsbad med sauna. Tanken var at folk da kunne sitte inne i en badstu og samtidig nyte utsikten av hard sjøgang og sel, hvis de var heldige. Folk likte ideen, men det var en utfordring å få det godkjent, sier arkitekt Jan Gunnar Skjeldsøy fra Stiv Kuling arkitekter.
Han sitter sammen med kollega Anders Eik Pilskog i et gammelt butikklokale på stedet der Eilert Sundt, den norske samfunnsvitenskapens far, vokste opp. En kompis i pappaperm stikker hodet inn og spør om de har tid til en kaffe.
Det er ikke store viraken i den lille sørlandsbyen en tilfeldig torsdag. Det er nå syv år siden de to arkitektene tok skrittet ut og vinket farvel til et hipt liv på Grünerløkka i Oslo.
Kjærlighetsvisa
– Det begynte egentlig med damer. Det ble slutt med en kjæreste jeg hadde, et brudd som gjorde at jeg ble husløs, sier Skjeldsøy.
Firmaet Stiv Kuling leide den gangen et lagerlokale på Grünerløkka, og Skjeldsøy flyttet likeså godt inn på kontoret. Mens han bodde der, meddelte kompanjong Eyvind Øgar at han ville flytte tilbake til hjembygda Sogndal.
– Det føltes med ett ikke så kult å bli boende på kontoret uten noen kolleger, ler Skjeldsøy.
Tilfeldighetene ville det slik at han på samme tid arvet et gammelt jugendinspirert hus fra 1902 av besteforeldrene. Huset lå midt i Farsund med nydelig utsikt over innseilingen til den tidligere sjøfartsbyen.
– Jeg hadde tenkt tanken å flytte hjem igjen en gang, men det føltes skremmende å flytte fra en urban situasjon til et fullt innredet hus i en stille sørlandsby.
To filialer
Anders Eik Pilskog var en kompis fra studietiden på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og ikke en del av firmaet Stiv Kuling. Da han proklamerte at han godt kunne tenke seg å flytte til Farsund, var det gjort.
– Jeg fikk også kjæreste rett før vi skulle sette oss på toget sørover. Hun ble også med på lykke og fromme, humrer Skjeldsøy fornøyd.
Stiv Kuling hadde med ett fått to filialer – en i Sogndal og en i Farsund.
– Kjæresten min overtok etter hvert tannlegekontoret i byen, og vi har fått en datter. Anders har kjøpt seg et gammelt hus på Borhaug, og han har også fått seg familie.
Offentlig renhold
Det er en kort spasertur fra kontoret og ned til bryggekanten. Atmosfæren ved kaia er nesten litt magisk. Flere rekker med gamle båthus gir stedet autentisitet. Et gammelt stupetårn stikker opp vegg i vegg med den nye badstuen.
– Det er ikke bare-bare å flytte hjem igjen som arkitekt. Du må ofte påta deg flere roller. Vi føler vi i enkelte tilfeller opptrer som formidlere, historiefortellere og til tider vernemyndighet. I tillegg kommer den tradisjonelle arkitektrollen, sier Skjeldsøy.
Han begynner å fortelle om den gamle tradisjonen med badeanlegg langs kysten. I Farsund lå badehuset først lenger inne i byen, rundt 1890. På 1930-tallet ble det flyttet ut på odden, der vannet var renere. Der ble det bygget garderober og båthus. På 1950-tallet ble det tilført et vakkert stupetårn i tråd med datidens funksjonalistiske ideer.
– Folk fikk mer fritid etter krigen, og badeanleggene ble bygget opp som fritidssted. Det var egne herre-, dame- og gymnastikkdager. Det samme skjedde rundt Oslo med Ingierstrand bad og Hvalstrand bad, som hadde over 100.000 besøkende i året.
Lang prosess
Firmaet begynte den møysommelige prosessen med å få badstuideen godkjent av kommunen. Planen var å bruke prosjektet som et studentprosjekt i samarbeid med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). På masternivå får studenter i oppgave å tegne noe de selv skal bygge. Badstuen var et ideelt prosjekt i så henseende.
Det skulle imidlertid bli mange møter rundt eierskap og drift før en eneste student kunne involveres.
– Vi måtte gå mange runder. Badstuen lå i et verneverdig båthusmiljø. Brannkrav og en bruksendring av området var begge utfordrende å få til. Mange mener mye på små steder, på både godt og vondt. Vi fikk mange klapp på skulderen, og noen kommentarer av det mer konservative slaget. Vi ble minnet litt på at vi hadde flyttet fra Oslo, kan man si.
Det var Farsund kommune som eide eiendommen. De kom etter en lang prosess frem til at det var best å skille ut en egen festetomt til badstuen. På den måten slapp de ansvar for drift og vedlikehold. Det ble overlatt til en frivillig forening som kalte seg for Badehusets venner.
– Mye av jobben, i påvente av at prosjektet skulle bli godkjent, besto i å holde liv i foreningen. Den var i ferd med å legges ned flere ganger i løpet av de årene, sier Skjeldsøy.
Forløsning
Rundt påsketider 2014 tok Stiv Kuling sjansen og innlemmet badstuen i en workshop med studenter fra AHO. Studentene tegnet en badstu med store vinduer ut mot havet. Materialene var enkle, men skulle gro seg til i møte med de værharde omgivelsene. Året etter kom godkjenningen fra kommunen. Det var seks år etter at Stiv Kuling hadde tatt det første initiativet. Studentene hadde for lengst reist hjem til Oslo, men kom ned igjen for bygge badstuen sommeren 2015.
– Været var helt fantastisk den sommeren. De bygget og svømte og bygget og svømte. Det var som å være i paradis, sier Skjeldsøy.
Utrolig nok klarte de å sette opp badstuen i løpet av ni dager. Det var kun litt dramatikk rundt leveringen av de to store varmeovnene, som ble installert en time før åpningen. Foreningen har vært i full vigør siden.
– Det er foreningen som tar seg av vedlikeholdet av badstuen. En saltvannskulp inne i bygget må for eksempel jevnlig tømmes og rengjøres. Vannet pumpes opp fra fjorden lenger ute og sirkulerer gjennom kulpen. Er innholdet av morild høyt, kan man se at det glimrer i nattemørket inne i kulpen, forteller Skjeldsøy.
Badehusets venner har en egen bookingliste som avslører at badstuen brukes flittig av byens innbyggere, fra enkeltpersoner til idrettslag og firmaer. Den er også åpen for gjennomreisende.
Tillit
Stiv Kuling har siden den gangen bygget en rekke hytter og eneboliger i hele regionen. Oppdrag de etter all sannsynlighet ikke ville fått hvis de hadde blitt boende i Oslo. De har en egen forkjærlighet for stedets historikk og mener at Lista er en undervurdert naturperle som de er engasjert i å bevare.
– Vi prøver etter beste evne å tenke bærekraftige, sunne rom, og vi er ikke redde for å si hva vi mener i det offentlige rom, sier Skjeldsøy.
De siste årene har de blitt parodiert i den årlige kavalkaden i byen, som tar opp det som har skjedd politisk og byutviklingsmessig.
– Det tar vi som en suksess.
– En bølge de siste årene
Sverre Jervell er styreleder i medlemsorganisasjonen Sørengas badstu- og helårsbadeanstalt (SBHA). De driver de to badstuflåtene Skarven og Måken, som ligger foran Operaen i Oslo.
– Det vi ser helt tydelig, er at det har vært en bølge de siste årene der du får helårsbad – en kombinasjonen av badstue og isbading. I Finland har det vært en tradisjon lenge, men også i Danmark og Sverige har de hatt helårsbad i flere år. Nå ser vi at det begynner å spre seg i Norge.
– Det begynte her i Oslofjorden. Vi merker det gjennom alle henvendelsene vi får. Etter at Skarven åpnet for kort tid siden, har de ringt fra hele landet, fra Fredrikstad, Sogndal, Bergen og Stavanger. Dette er lignende foreninger som ønsker å etablere helårsbad i sine kommuner. Vi har en lang tradisjon med helårsbad, og Norge er perfekt for det, med den lange kystlinjen og alle fjordene.