Nå skal Bergens kanskje drøyeste enebolig pusses opp: Tror naboene var litt nervøse for hva som skulle skje.

Det er som å snuble inn i en Derrick-episode.

Mørkebrunt, eksponert treverk, grønne velurgardiner og glade tapeter i solsikkemønster. Soverom som nærmest eksploderer av sterke farger og ville mønster. Hvitslemmete murvegger som bølger seg av gårde mot bad med fargesterke fargeløsninger – vår favoritt er baderommet med rødbrunt toalett, veggfliser i rosa og kraner i gull, skriver BT.no.

Rørleggermester Ingvar Eliassen sparte ikke på noe da han fikk arkitekt Erik Dogger til å tegne familiens nye enebolig i Ekornveien. Villaen er like enorm som den er urørt.

Her snakker vi 715 kvadratmeter med så høy retrofaktor at hipsterne ville selvdetonert av glede. Alt er slik det var i 1975, da rørleggeren og hans familie flyttet inn en av Bergens drøyeste eneboliger. Med svømmebasseng, fem ildsteder, over 50 dører og egen hundedusj.

Perfekt retro

I den svære entreen ligger håndlagde gulvtepper spesialbestilt fra Skottland, tepper som en gang skal ha vært avbildet i det britiske magasinet House & Garden. På veggene henger kostbare tapeter i gull og sort.

Tråkker du forbi westerndørene som svinger inn og ut av kjøkkenet, og spaserer gjennom dobbeltdørene med fargefunklende blyglass, kommer du inn til en av husets tre stuer – denne med en over fem meter bred steinpeis.

Heller ikke i underetasjen er det spart på kruttet. Kjelleren er langt større enn en normal enebolig. I ene enden ligger et tørrlagt basseng med tilhørende badstu.

Hvis du orker å gå hele veien til andre enden av huset, forbi den grotteaktige peisestuen med sitt storslåtte skifergolv, og gjennom en hall som ville vært perfekt til enhver oktoberfest, ligger et par boder og en oljefyr som kunne ha passet på et høyfjellshotell. Hele huset oser av pilotbriller, slengbukser i kordfløyel og rekecocktails servert til lyden av det siste Dr. Hook-albumet.

Paret pusset opp 1400 kvadratmeter stor villa: – Vi dro dit, gikk inn og mistet nesten pusten

Det eneste som forvirrer, er at kalenderen viser januar 2019. Og at det ikke er kriminalinspektør Derrick som står foran oss, men Øyvind Rafto fra Raske Menn.

Alternativ fortetting

Etter 16 år med vitser og grimaser er Calle Hellevang-Larsen, Anders Hoff og Øyvind Rafto i ferd med å pensjonere Raske Menn.

– Gjøgling er gøy frem til du fyller 40. Etter det må du finne på noe annet. Dette er mye gøyere enn å finne på vitser, sier Rafto til BT.no.

Sammen med to slektninger har han startet Novum AS, hvis forretningsidé er å utvikle eiendommer i fortettingsområdene rundt Bybanen – uten å snekre opp enda flere firkantede rekkehus eller leilighetsbygg. Moderniseringen av rørleggervillaen er i høyeste grad et innspill i fortettingsdebatten. De tenker at det går an å fortette på en annen måte, som også er mer miljøvennlig enn å rive gammelt og bygge nytt.

Beholder fasaden

Villaen i Ekornveien er så grandios at den er i ferd med å deles opp i tre fremdeles store boliger – de minste vil være rundt 200 m² Vi snakker i praksis om tre flunkende nye boenheter, med siste skrik i moderne løsninger – men med den originale fasaden.

Eksteriøret skal nemlig bevares mest mulig slik det ble tegnet av Dogger, en mann som for øvrig også tegnet Bergenshallen.

– Vi endrer ikke boligens fotavtrykk, og vi river ikke huset og bygger et nytt leilighetsbygg – selv om det hadde blitt billigere. Nå får vi liv i bygget igjen, noe som er fint for nabolaget. Tanken vår er å bevare så mye som vi kan og ikke forstyrre eksisterende nabolag. Det tror vi er lurt – naboklager kan være tidkrevende, sier Rafto, som vokste opp på Skjold.

– Hvilke reaksjoner har dere fått?

– Bare positive. Tror naboene var litt nervøse for hva som skulle skje med huset. Men da vi gikk rundt og viste frem planene, var det tommel opp hele veien.

Glad i å lese om interiør og bolig? Dette var de mest populære hjemmene i 2018.

– Noe utenom det vanlige

En av naboene er Bengt Eliassen. Han vokste opp i kjempevillaen og kan se tilbake på en god og aktiv oppvekst sammen med to søsken og noen fuglehunder.

– Foreldrene min ville lage noe utenom det vanlige, og det klarte de. Det er vel ikke et eneste make hus i Bergen og omegn, sier han.

– Hva tenker du om det som nå skjer med barndomshjemmet ditt?

– Jeg synes at dette gjøres på en veldig fin måte. Den utvendige fasaden vil bli respektert, og naboene vil ikke merke nevneverdig når det står ferdig. Ansiktet utad vil jo være bortimot uendret, med alle byggets særegenheter.

Eliassen tror at alternativet gjerne ville vært å rive huset, og bygge rekkehus eller en lavblokk.

– Det ville hatt en langt større negativ innvirkning i nærmiljøet, sier Eliassen.

Han synes at løsningen er en fin måte å skape fortetting på.

– Hva tenker din mor om det som nå skjer med hennes hjem i over 40 år?

– Hun synes det er positivt at husets ytre fasade blir videreført, sier Bengt Eliassen om barndommens romslige tumleplass.

– Aldri mer Oslo

Underholdende nok var det nettopp Raske Menn som førte til at Rafto havnet i eiendomsbransjen.

– Jeg har jo flyttet litt, sier trebarnsfaren med et stille sukk.

I 2004, da Raske Menn begynte å ta av, flyttet familien til Oslo. Det var lettere sånn.

– Vi kjøpte hus og bodde der i fem år. Da vi fikk barn nummer to, flyttet vi tilbake til Bergen. Her bodde vi i fem år, helt til vi tenkte at hvis vi skulle fortsette med Raske Menn, så gikk det ikke med all pendlingen, sier Rafto.

Dermed flyttet familien til Oslo, enda en gang. Denne gang kunne de nesten bare ha flyttebilen stående utenfor huset.

– Et halvt år i Oslo var nok, mye takket være ufordragelige vestkantungdommer som mente de hadde all rett til å feste hele uken igjennom. Aldri mer Oslo, sier han.

Et eller annet sted mellom dryppende malingsruller og pakking av flyttekasser begynte Rafto å interessere seg for eiendomsmarkedet. Nå har han hentet frem igjen det han lærte i løpet av mange års siviløkonomstudier på NHH, men som han knapt har brukt.

– Jeg jobbet hos DnB Markets en sommer. Så ble jeg tilbudt jobb i Geelmyuden.Kiese, men takket nei fordi vi skulle på turné med Raske Menn.

Frem i tid

Da vi dukker opp igjen to måneder seinere, har 70-tallet forlatt Ekornveien. Lyden av hammerslag gjaller over et ribbet hustak. Gammel takpapp flyr gjennom luften og krasjlander i containere.

Det myldrer av håndverkere her, plenen er gravd opp og det er bare grus igjen av svømmebassenget. Inne i huset er de fargerike innerveggene fjernet, erstattet av nye, halvferdige vegger som viser hvor skillet mellom de nye boligene skal gå.

– Det blir som et nytt hus. Vi ribber alt, bortsett fra grunnmur og bærende elementer, sier Rafto entusiastisk.

– Hver boenhet får skjermet uteplass og dobbeltgarasje. Vi utnytter alt av rom, og vi lager lyssjakter for å få lys ned i det som inntil nylig var kjeller, forteller byggherren.

Det er heller ikke bare fasaden som blir gjenbrukt. Gamle vinduer, garasjeporter, takstein og blyglassvinduer er solgt eller gitt vekk på finn.no.

– For det første er det veldig dyrt å kvitte seg med vinduer fra 1970-tallet, for det andre er det fint at noen kan bruke dem, sier han oppglødd.

– Ødelegger dere et stykke historie her?

– Jeg mener at vi gjør det motsatte, ved at vi bevarer arkitekturen og får modernisert huset. Det blir det samme uttrykket, bortsett fra at alt blir skiftet ut. Noen forskjeller blir det: Muren skal få et moderne uttrykk, det blir litt mer utebelysning, og så graver vi ut lyssjakter for å få mer dagslys til underetasjen.

– Tenkte dere å mose ned huset og bygge noe helt nytt?

– Nei. Men vi var inne på tanken om å mose det ned og bygge det opp igjen helt likt, bare fordi det var billigere, sier Rafto.

– Men da hadde byantikvaren kverket oss.

Stort sett positiv

Byantikvaren, ja. Hva synes hun om å gi gamle hus nytt liv på dette viset?

– Det er en god tanke å løse fortetting på denne måten, fremfor å rive og bygge nytt. Dette gir også en gevinst med tanke på klimaavtrykket. Vi heier på god gjenbruk og transformasjon når det er mulig, sier byantikvar Johanne Gillow.

Om hun setter pris på at fasaden blir noenlunde som før, minner Gillow om at også interiøret kan være verdt å ta vare på.

– Jeg vil anta at det kan ha noen tidstypiske og interessante løsninger og detaljer, om det ikke er mye endret gjennom årene. I så fall håper jeg at noe kan tas vare på og integreres i den nye løsningen, sier byantikvar Johanne Gillow.

Hun har et poeng. Det er jo ingen som bygger eneboliger à la rørleggermester Ingvar Eliassen lenger.