Huset har også en stor flaggstang på fasaden. Den er naken da vi ankommer, men det er da heller ikke en offisiell flaggdag.
Vi drar i det gamle håndtaket som fører til en innvendig bjelle.
– Den virker ikke alltid i kjølig vær, men jeg hørte at dere kom. Behold skoene på, befaler Arnt Olav Klippenberg idet han loser oss over dørstokken.
Det er vinterlig gulvkaldt i det 171 år gamle huset, der han selv har okkupert plassen de siste 14.
Det gamle apoteket
– Huset ble bygd i 1847 og er det gamle apoteket i Egersund. Det var i drift fram til 1905, da de bygde et nytt apotek ved siden av. Det som folk gjerne kaller det gamle apoteket, er egentlig det nye nabobygget, forteller Arnt Olav.
Han kan sin byhistorie. Innimellom tar han folk med på byvandring, og før jul ga han ut boka «Egersund, en akkurat passe stor by».
– Egersund fikk bystatus i 1798. I 1843 tar det fyr i et hus 100 meter herfra, og store deler av byen brenner opp. Folk dekker kirken med våte seil fra havnen. Da brannen er over, står den hvite kirken igjen midt i asken.
Ingen handyman
– Huset i Nygaten 1 var blant de første som ble bygd opp etter brannen. Det tar seg flott ut, men har kostet tid og penger å få tilbake til fordums glans.
– Vi har brukt mer penger på å restaurere huset enn det vi kjøpte det for. Ennå er vi ikke halvferdige.
For øyeblikket er det pappen på innerveggene som skal skiftes ut. Det hadde hjulpet på økonomien om Arnt Olav var en handyman, men det er han ikke.
– Det eneste jeg har lært meg, er å lappe strietak. Under en kald vinter fyrte vi godt med vedovnen, og dermed sprakk himlingen flere steder.
Dette er altså noe han mestrer, til og med noe som de færreste har lært. Ellers ringer han helst etter hjelp når noe må repareres, som da han hadde sagd løs på de gamle dørkarmene. Grunnen var det nye spisebordet som skulle inn i huset.
– Jeg fikk høre at det hadde vært bedre å sage i bordet enn i de gamle karmene, men jeg liker å ha plass til mange folk. Rundt bordet går det 24 stykker, og det ble spesialbestilt fra en enmannsbedrift på Ulefoss. Nå kan vi ha mange på besøk, med sang og spill rundt bordet.
Vin i pottene
Innredningen er en frodig blanding av arvegods og innkjøp av nytt og gammelt. Kona Sidsel Margrethe Salvesen kommer fra en rederfamilie i Farsund og har brakt med seg store oljemalerier, tunge møbler og gamle gjenstander fra fjerne land.
Arnt Olav er sønn av en fisker, men kommer fra en by der leireindustrien slo rot i 1847 takket være en driftig sorenskriversønn. Egersunds Fayancefabrik overlevde konkursen til Johan Feyer, og andre potterier dukket opp. At husene i Egersund tradisjonelt har vært fargerike, skyldes forøvrig soten fra fajansefabrikken. Den viste for godt igjen på hvitmalte vegger.
– Onkelen min jobbet på Eie Potteri hele livet, med ansvar for ovnene. Han satte vin i de der, sier Arnt Olav og peker på store leirekrukker som i dag er fylt med planter. Den gang rørte onkel Olav Eriksen sammen fiken, rabarbra og andre råvarer i pottene før han filtrerte det gjennom et stort håndkle over i en glassballong.
– Fikk du smake?
– Ja, litt.
Arnt Olav var bare guttungen den gang. Som voksen har han forsøkt å kopiere onkelens kunstner, men ikke fått det til. Til gjengjeld har han fått bygd en vinkjeller bak nær metertykke murer i kjelleren.
Det var en omfattende jobb å få gjort om den utvendige døren til en innvendig trapp, men nå har de en naturlig avkjølt vinkjeller med tilstøtende smakerom. Det er visstnok kona som holder rede på hva som finnes der nede.
Spisestua var postkontor
Vinen kommer godt med når huset fylles med gjester. Det lange spisebordet står der postkontoret en gang lå, og Arnt Olav finner fornøyd fram et 4-skillingsmerke stemplet «Egersund 1866».
– Apotekeren tjente lite og klagde til bystyret, som deretter lot ham få drive postkontor i samme bygg. Frimerket er stemplet her i spisestua. Det var postkontordelen den gang.
Like nedenfor ligger Strandgaten, som var byens hovedgate den gang. Kystruten la til på kaien, Jærbanen åpnet i 1878 med stasjonen like ved og den lille byen hadde hele åtte hoteller.
– Stavanger og Egersund var de første byene i Rogaland, forteller Arnt Olav.
Hører vi en antydning til stolthet i stemmen? Jo, godt mulig. Det kan hende det finnes større bypatrioter, men du skal lete lenge.
Som Aftenbladets enmannskontor i Egersund er han en iherdig leverandør av stoff fra sitt distrikt. Da noen ødela Trollpikken, fylte han spaltene til randen. Det samme da ekstremværet Synne fikk Lundeåne til å flomme over. Har du god tid, kan du spørre ham om Julebyen eller Stoplesteinan.
Allsidig herre
Det eneste ved Arnt Olav som ikke er gjennomsyret av Egersund, er etternavnet. Det stammer fra området rundt Jørstadmoen i Lillehammer. Thomas Klippenberg flyttet derfra til Egersund i 1855 og startet en kruttfabrikk. Byens egen kruttmester.
Tippoldebarnet er journalist, revyartist, bok- og manusforfatter, låtskriver, guide og kåsør og sikkert et par ting til.
Minnene har han forvist til kjelleren, der ett av husets mange prosjekter var å senke gulvet 30 centimeter. En stor fane fra losje «Eikunda» stiftet 27. oktober 1915 har fått plass blant alle revyplakatene.
– Den fant jeg i en søppelcontainer utenfor Folkets Hus da jeg gikk tur med hunden.
Fajansens siste sukk
Som så mange andre i byen, har også Arnt Olav vært innom Egersunds Fayancefabrik (1847-1979).
– Jeg jobbet på Fajansen to sommere. Den første sommeren silte jeg sand inne i tunnelovnen. Den andre sommeren var fabrikken nedlagt, og jeg trillet ut steintøy og gruste det.
Slikt kan sende et grøss gjennom samlere, og Arnt Olav kan fortelle at byens store parkeringsplass er bygd på knust fajanse. Den som ligger ved siden av det som var fabrikken, i dag kjøpesenteret Eikunda.
Gult, det bygget også.