– Vi ser ofte at utbyggere kjøper opp eiendommer i etablerte strøk og fremmer en plan for å utvikle eiendommene med større bygninger. Da blir ofte nabolaget skadelidende. Vi må spørre oss om det er greit at vi raserer boligområder på denne måten, sier Gunnar Amtedal, arkitekt i Amtedal & Hansen.
I intervjuet ”Arkitekten” etterlyser Amtedal en mer helhetlig planlegging i offentlig regi, og hevder at det nesten er skummelt å kjøpe bolig i et etablert område fordi man risikerer at det plutselig blir fortettet rundt en. Nå utdyper han, og stiller spørsmål ved om det gis grønt lys litt for ofte, under dekke av miljøhensyn og økt behovet for fortetting.
– Den fortettingen som nå skjer i eldre strøk, samt utformingen som skjer i nye boligområder, preges i altfor stor grad av at politikerne gir private utbyggere for fritt spillerom.
Han etterlyser overordnede områdeplaner som gir tydeligere rammer for hvordan man bør tillate å bygge.
– Slike områdeplaner er mangelvare i Kristiansand, fortsetter han.
Politikere må vurdere helheten
Arkitekten mener at det burde vært flere begrensninger i etablerte boligområder, og synes politikerne bør komme tidligere på banen for å sikre planer som i større grad tar hensyn til helhet.
– Nå er det slik at politikerne bifaller for ukritisk prosjekter fordi de fremmer som miljøprosjekter bare fordi de er sentrumsnære og har høy grad av utnyttelse. Det kan virke som de synes det er et kvalitetsstempel at de sprenger omkringliggende skala.
Amtedal sier videre at han synes det er beklagelig at den kreative arenaen er overlatt til eiendomsutviklere som oppmuntres til å fremme ideer, uten en tilstrekkelig forutgående planprosess. Samtidig vil han ikke dytte all skylden på de private utbyggere.
– Det blir feil å bare klandre dem, for det er slik systemet er, og slik vi har organisert oss. Derfor er det dypest sett et politisk problem, hevder han.
– Vi tillater ikke for mye
Stian Storbukås, leder i by – og miljøutvalget i Kristiansand kommune forklarer at rundt halvparten av nybyggingen av boliger gjøres ved fortetting, mens de andres bygges i tilknytning til planer som ligger i boligprogrammet.
– I en ideell verden skulle kommunen gjerne laget flere helhetlige planer, men det er for kostbart, sier Storbukås.
Han er i utgangspunktet komfortabel med utstrakt utbygging i privat regi.
– I de fleste saker som gjelder utbygging eller fortetting tas det i stor grad hensyn til de kommunale planene, og jeg opplever at reglene er strenge nok, sier han.
Storbukås erkjenner likevel at det finnes eksempler som er mindre pene enn andre, men at det ikke er et generelt problem at det tillates for mye.
– Det finnes unntak, men jeg vil ikke si at kommunen er for slepphendt med godkjenninger. Samtidig kunne vi med fordel bekostet bedre planer spesielt i noen områder fra 1940-50- og 60-tallet, hvor vi ser det blir en del konflikter.
Han sier samtidig at det alltid gjøres grundige vurdering før saker godkjennes.
– Det er ingen i by -og miljøutvalget som vil stemme for et tiltak de mener forringer omgivelsene. Vi gir ikke dispensasjon for å være snille, og vil heller ikke la oss presse av utbyggere, fastslår Storbukås.
Problem med lite omfang
Venke Moe, plan – og bygningssjef i Kristiansand kommune er ikke med på at det godkjennes for mye i Kristiansand.
– Vi har kommuneplanen som overordnet sier hvor vi skal bygge, og reguleringsplaner som sier hvordan vi skal bygge. Dette er nettopp for å ha kontroll og sikre oss mot uheldig utbygging.
Hun mener heller ikke at antall dispensasjonssøknader som godkjennes er urimelig høyt i forhold til antall byggetillatelser som blir gitt, men innrømmer at noen burde vært unngått.
– Det er noen misforståelser, for antall godkjente søknader er ikke det samme som antall boliger. Det er ofte flere søknader som omhandler samme bolig, og det er viktig å ha klart for seg, påpeker hun.
Hun legger samtidig til at det alltid vil være ulikt syn på arkitektonisk utforming på dispensasjoner i fortettingssaker, og beklager at dette sjelden diskuteres.
– Våre muligheter til å stille krav her vil være knyttet til bestemmelser i kommuneplanen eller gjeldende reguleringsplaner, og da er det stort sett knyttet mot bevaringsverning eller tidstypiske områder. Det er dessverre en kjensgjerning at tilpassingsarkitekturen sjelden blir diskutert.
Hun mener likevel at det Amtedal påpeker, ikke er et utstrakt problem.
– Sett under ett er dette først og fremst et problem for dem det gjelder. Hvordan folk oppfatter det, kan jeg ikke si så mye om, men det henger nok mye sammen med at folk ikke ønsker endring. Men vi er avhengig av fortetting, og det vil bli mer av det framover, så dersom man bor i bynære strøk, må man påregne det, sier Venke Moe.