Bølgeblikktaket lakk, det var hull i gulvet og steinmuren var i ferd med å smuldre opp. Men hva i all verden skal man gjøre, når slektens gamle låve er i ferd med å ramle sammen?
For Johannes Møllerup (81) var valget enkelt.
– Du får ikke lov til å rive en så gammel bygning, men det er lov å la den falle ned. Og det ville jeg ikke se på, sier Møllerup.
At konen Anne Marie (75) var skeptisk, gjorde ingenting. Johannes satt i gang med et prosjekt det skulle ta fem år å fullføre.
I familien Kjølberg Thommesens hus dominerer fargepaletten fra 50- og 60-tallet
Gleden ved et skeivt bygg
Fra utsiden ser bygget ut som en velholdt driftsbygning. På innsiden er det som om du har snublet rett inn i et norsk folkeeventyr.
Inne møter vindskeivt, gammelt villmarkspanel et nytt, beint eikegulv. Andre steder er det fliser på gulvet og noen nymotens greier som kalles varmekabler.
Overalt er det røtter som Johannes har skapt om til alt fra vegglamper til stoler.
– Jeg liker best skeive ting, sier Johannes der han sitter i en trestol han har skåret ut fra en krokete, diger trerot.
De grove furuplankene som før var yttervegger, ble demontert, høytrykksspylt og satt opp igjen – nå som innervegger. Utenfor disse ble det lagt 20 cm isolasjon, og deretter ny kledning ytterst.
Interiørekspertens lune hjem
Nevenyttig kar
Noen steder går listene snorrett langs nye vegger eller tak. Så kan de brått begynne å bølge seg bortetter vindskeive furuvegger og eldgamle takbjelker. Listene er hjemmelaget og håndskåret, og presisjonsarbeidet kunne fått mang en tømrer til å miste nattesøvnen.
Nå må det jo nevnes at Johannes har drevet med trearbeid siden han var stor nok til å holde en speiderkniv. På fritiden har han bygget oselvere, i arbeidstiden har han blant annet hatt ansvar for de historiske bygningene på Hordamuseet.
Kampen mot kommunen
To ting var spesielt viktig for den godt modne byggherren: Å beholde mest mulig av de originale materialene – og at bærende konstruksjoner skulle være synlige.
– Det har vært litt av en jobb. Og litt av en kamp mot kommunen, sier han.
Å få legge inn vann og kloakk var ikke noe problem. Å få sette nye vinduer i en gammel fasade var langt verre.
– Jeg søkte fem ganger, og fikk avslag etter avslag. I mellomtiden fortsatte jeg bare å jobbe. Man har jo lov til å skifte tak og kledning, bare det er av samme type. Og inne kunne jeg gjøre hva jeg ville, sier han.
Morgenbad i siloen
Den ene siloen er blitt vaskerom. Den andre er konvertert til bad og toalett, med varmekabler i gulvet og et trillende rundt takvindu som slipper dagslys ned til badegjestene.
I taket er det malt blå himmel med spredte skyer, så har Johannes laget solstråleaktige trespiler ut fra takvinduet.
– Her inne er det alltid lettskyet, pent vær, humrer Anne Marie.
Hun ville egentlig ha boblebad i siloen. Da sa Johannes nei.
– Men jeg fikk i hvert fall bestemme kjøkkenet, sier Anne Marie.
– Derfor ble det ble mye dyrere enn nødvendig, sier ektemannen.
Han sukker.
– Men ellers ville jeg aldri fått fred.
Hagen blåste bort, og de må lage sin egen strøm. Anders og Hilde kan ikke tenke seg et bedre sted å bo.
Skeive planer
I flere generasjoner har slekten til Johannes bodd her på Milde utenfor Bergen. Låven ble flyttet til denne gården i 1868, og er altså enda eldre. Deler av reisverket skal være fra 1600-tallet.
Husdyr har det ikke vært her siden 1980-tallet, bortsett fra ni kaklende høns og en høylytt hane.
Da ekteparet fikk skilt ut og solgt noen tomter, ble det fart i redningsoperasjonen. Jobben med nytt tak, fasade, innertak og gulv ble overlatt til en byggmester, som i praksis fikset alt som skulle være beint.
Restaureringen er fri for gips, plast og sponplater.
– Alle de interessante tingene har jeg gjort selv, sier Johannes, som løp etter tømrerne for å passe på at ting ikke kom i vater.
– Det som var skeivt, har fått være skeivt, sier han.
Men tanken om å ta vare på fortiden, handler ikke bare om selve bygningen.
Slede ble seng
Sengen på det ene soverommet tilhørte en aldrende tante, og var bryllupspresang da Johannes og Anne Marie giftet seg i 1964. Sengeteppet er heklet av moren hans, og på veggen henger et håndkolorert bilde av en slektning som forlengst har gått ut av tiden.
I spisestuen, der 24 personer får plass, står vuggen som ungene i familien har ligget i siden 1891. Tresleden som før i tiden kjørte melkespann til meieriet, har fått nytt liv som gjesteseng.
Ekteparet er godt fornøyd med resultatet. Men billig ble det ikke.
– Jeg sluttet å regne da jeg kom til tre millioner kroner, sier Johannes.
– Men det har i hvert fall kostet fire.
Vage planer
Hva som skal skje fremover, er mer svevende.
– Anne Marie vil jo flytte inn her. Men jeg har jo alltid bodd der, sier Johannes og nikker mot den hvitmalte eneboligen noen meter lenger sør.
– Enn så lenge er det nå kjekt å ha kort vei til hytten, kvitrer Anne Marit mens hun byr på hjemmelagde lefser.
Selvsagt en gammel oppskrift, laget på et flunkende nytt kjøkken.
Det skulle bare mangle.