Det mellomste av familien Maendlers tre barn ligger i sollyset som treffer kjøkkengulvet i Møllerhuset, og strekker seg ut som en sjøstjerne. Her er det plass og rom for å være barn.
Men det var ikke en selvfølge at Petra og Max Maendler skulle få tillatelse til å slå ned nærmest alle veggene i det verneverdige murhuset i Berlin.
Gammelt politihus
Huset ble oppført i 1884 for mølleren Milles Harrmann og hans familie. Derav navnet.
Møllerhuset er nå det eldste huset i bydelen Prenzlauer Berg i Berlin, og har stått fjellstøtt gjennom to verdenskriger. Dermed fulgte det med et sett strenge byggekrav til kjøpekontrakten.
I sin siste offentlige tjeneste, frem til 90-tallet, tjente huset som politistasjon. Da det ble lagt ut for salg som privateiendom, besto det derfor av veldig mange små rom. Men Max og Petra ville ha store åpne rom.
Max allierte seg med sin barndomsvenn, arkitekten Philipp Loeper, som for øvrig har vært med og tegne Elbphilharmonien i Hamburg. Loeper mente det var mulig å gjøre moderne endringer uten å gå bort fra originaltegningen.
Byen er kåret til et av de aller beste reisemålene i 2018. Vi har vært der.
– En strek kan bli tolket på mange forskjellige måter
– Vi ville forholde oss til bygningsreglene, uten at vi endte opp med et hus som så ut som det var bygget for 170 år siden, sier Loeper, og forklarer.
– I en arkitekttegning, kan en strek bli tolket på mange ulike måter, for eksempel som en åpning i veggen, en snittlinje, eller en høydeforskjell, forklarer Loeper.
Han overbeviste til slutt byantikvaren om å slå ned alle veggene bortsett fra bæreveggen som deler det 400 kvadratmeter murhuset i to.
Berlins mest trendy nabolag
Barn sees og høres
På barnerommet i andre etasje prøver de to eldste å kle ut en motvillig lillebror som politimann. Den viljesterke toåringen har ikke tenkt å gå med på storesøkenenes planer, og protesterer høylytt.
Gjennom vinduet kan man se over til Max som sitter og jobber på hjemmekontoret. Kontoret henger på et platå over kjøkkenet. Her kan barn utfolde seg, og voksne finne arbeidsro.
Familien har ikke gjort noen justeringer for å få huset mer lydvennlig.
– Det er mye lyd i huset, men vi ville så gjerne ha et åpent hus med murstein, da måtte det bli sånn. Noen ganger må du bare velge, sier Petra.
Renate Larsen Lorentzen deler hytta si med flere tusen følgere på sosiale medier
Åpent, men likevel skjult
Alle rommene i huset springer ut fra den ene bæreveggen som skjærer gjennom huset.
– Det er åpent, men likevel litt skjult, du kan se rundt hver hjørne, uten at rommet er blottlagt, sier Max.
Minimalisme + maksimalisme er lik sant
Det første som slår deg når du kommer inn i Møllerhuset er hvor lunt og varmt det tross alt føles, med tanke på de nakne murveggene og den sparsommelige dekorasjonen.
Med unntak av trappene som er bygget med de gamle takbjelkene, består materialene i huset nesten utelukkende av mur.
– Mursteinen har en varm og fin farge, og jeg tror fargekombinasjonene med naturmaterialer bidrar til at huset føles varmt, sier Petra.
Paret gjorde alle de kjedelige tingene da de oppgraderte huset. Det er de svært glad for.
Han vokste opp i et strengt arkitekthjem, og ser på pynteting som distraksjon. Hun vokste opp i et kunstnerhjem sammen med en far og en bestefar som ikke kunne få nok av nips.
– Vi har egentlig lik smak når det kommer til design og kunst. Ingen av oss ville dessuten kjøpt noe uten å få et «ja» fra den andre, sier Petra.
– Huset får vokse med oss, vi skal ha mer ting etter hvert, sier Max.
– Huset bare kom til oss
Petra sitter på gulvet i kjøkkenet og nyter solen som slipper inn gjennom den åpne verandadøren. Utenfor står en bygningskran, to store grushauger, bak der ett nytt og ett gammelt boligkompleks.
I horisonten ruver et landemerke det er umulig å ta feil av, Tv-tårnet.
– Vi var egentlig ikke på utkikk etter et nytt hus, det bare kom til oss. Vi var kjempeheldige, sier Petra.
De har bodd 15 år i Berlin. Før de flyttet inn for to år siden hadde de brukte de fire siste årene på å pusse opp. Det var det verdt.
– Vi forelsket oss i huset, og bare kjøpte det.
– Stein har høy varmekapasitet
– Et åpent hus med eksponert stein eller tegl blir ofte lunt da steinen eller teglen er et materiale med både rustikk overflate, variert tekstur og farge, samt en slags rytme i mørtelen, forklarer Siri Zanelli. Hun er arkitekt ved arkitektfirmaet Collective Works i London.
Det handler om isolasjon.
– Dersom man vil beholde synlig tegl eller stein i interiøret er det naturlige å etterisolere på utsiden. Utfordringen med etterisolering på utsiden er fasadeendringen, så det må diskuteres med plan og eventuelt vernemyndighetene, forklarer Zanelli.
Men det finnes smutthull.
– Hvis konstruksjonen har hulrom kan eventuelt isolasjon sprøytes inn, men i veldig kalde klima som i Norge må man passe på at man får fuktsperren på plass slik at varm og fuktholdig inneluft ikke kommer i kontakt med den kalde steinen og skaper kondens, råder Zanelli.
Utfordringen i et murhus er å legge elektriske ledninger og kontakter.
– Man kan frese ut spor, men dersom man ønsker å beholde så mye av den originale flaten som mulig kan man planlegge slik at mye legges under gulv, i nye skillevegger, og eventuelt i synlige føringer, i metall utenpå veggen som gir en litt mer industriell stil, sier Zanelli.
Hun mener det er ingen grunn til å være skeptisk til murhus.
– Stein har høy varmekapasitet og dermed god evne til å holde på varmen, tenk på et svaberg en sommerettermiddag. Det er fortsatt varmt selv om luften begynner å bli kjølig, sier Zanelli.