Den rasende toåringen som nekter å ta på seg klær før barnehagen. Tenåringen som smeller med døren. Et illsint «Du skjønner ingenting!» Lillebror som raser mot storesøster, med klyp, slag eller stygge ord.
Det er ikke da man har det som aller best som foreldre. Men psykolog Anne Hilde Vassbø Hagen beroliger: Hun vil ønske sinnet hos barn velkommen. Men det gjelder å takle og forstå det på rett måte.
– Sinne er en spennende følelse som har fått et ufortjent dårlig rykte. Det er viktig å lære barna at sinne er en ok følelse å ha, sier Hagen.
Vi trenger sinnet, mener hun. Det er hva Hagen kaller hjelpemotoren i selvhevdelse. Det er sinnet som får oss til å si nei og sette grenser. Det er sinnet som viser at barnet kan stå opp for oss selv, søsken og venner, uttrykke egne behov og ønsker å forsvare seg.
Hun har jobbet med familier i 15 år. Det hun ser foreldre sliter mest med å håndtere, er sinne og utagering hos barna. Det er den følelsen som skaper desidert mest frustrasjon.
Mye er innenfor normalen
For hva kan egentlig regnes som vanlig, og hvor går grensen for hva som er problematisk når det gjelder sinne?
– Det er ganske mye som er innenfor normalen hvis det varer i korte perioder, sier Hagen.
Sinne hos barn er naturlig i grensesettingssituasjoner når de blir så store at de skjønner at de kan bestemme selv, blir stoppet og må gjøre ting de ikke har lyst til. Det er ikke uvanlig for småbarn å kamuflere sjalusi med sinne, klyping, biting, dytting når de får nye søsken. Det er også helt normalt at barn og unge kommer i slåsskamper eller konfliktsituasjoner.
– Det er mer problematisk når de over tid utagerer mot andre barn eller voksne slik at de kan skade noen. Når de regelmessig utagerer over tid, er det et problem både for barnets identitetsutvikling og for familien, sier Hagen.
Den mest misforståtte følelsen
For at barnet skal klare å bruke sinnet på en god måte, trenger det hjelp fra foreldrene. Gode rollemodeller og voksne som anerkjenner, normaliserer og signaliserer at sinnet er gyldig.
Å slå ned på eller kritisere barnas temperament er det motsatte av å akseptere at barnet er den det er, skriver Hagen i sin nye bok Sinte barn og sinte voksne.
Så hvordan skal man gjøre det? Sette grenser for problematisk adferd og samtidig anerkjenne temperament og følelser?
Anne Hilde Vassbø Hagen mener nøkkelen til å håndtere sinne, er validering: Å vise at følelsen sinne er gyldig, men ikke nødvendigvis handlingen. Hun har følgende råd til foreldre i møtet med sinte barn:
1. Vær nysgjerrig
Prøv å forstå hva sinnet egentlig handler om. For barn som utagerer over tid, er det nesten uten unntak et eller annet i barnets liv som er vanskelig og som de ikke klarer å sette ord på. Derfor bruker de sinne i stedet. Det kalles kamuflasjesinne og viser at sinne ofte er en av de mest misforståtte følelsene.
Et rasende barn er ofte et barn som også er flau, skamfull eller skuffet og som føler seg liten, dum eller stygg. Sinne hos barn kan også være et uttrykk for sorg, ensomhet eller redsel. Har du et blikk for dette som foreldre, blir det lettere å vite hvordan man kan hjelpe barnet.
2. Bekreft følelsen sinne. Vis at du forstår.
«Ikke vær så sint!» «Alltid må du være så vanskelig!» «Slutt med det!» Sier man dette, blir det en kamp, og det er lett for at sinnet bare vil eskalere. «Jeg forstår at du er sint» kan også virke provoserende så lenge du ikke viser at du forstår hvorfor.
Har du ikke peiling på hvor sinnet kommer fra, så prat gjennom situasjonen som har vært og prøv å finne årsaken. Si gjerne «Nå skjønner jeg at det har skjedd noe», «Ikke rart du er sint», «Klart du er sint, fordi...» for å starte en dialog og få en respons. Barnet føler seg sett.
Hvis du viser barnet at «jeg tåler deg uansett», vil barnet kanskje bli mindre sint neste gang, lettere fortelle deg hvorfor det er sint og bidra til at det roer seg.
3. Vær fysisk tett på barnet når rullegardinen går ned
Å bekrefte følelsen sinne ved bruk av ord, fungerer bare når barnet er «tilgjengelig». Går rullegardinen ned midt i et raserianfall og de blir mørke i blikket, kan man avvente situasjonen. Men én ting er viktig: Ikke gå fra dem. For unge som vil være alene på rommet: Respekter deres behov for skjerming, men gi beskjed om at du kommer tilbake om litt. Det er viktig at barna ikke føler at du ikke orker dem.
Gi korte, tydelige beskjeder: «Det er ok at du er sint. Hvis du ødelegger noe, kommer jeg til å stanse deg».
Hvordan sette grenser for sinte barn?
Samtidig som man ifølge psykologen bør anerkjenne sinnet hos barn, trenger foreldre å sette grenser. Hvordan skal man klare det når det koker?
– Prøv å la være å kritisere barnet, eller begynne med et sukk eller rulle med øynene. Da hører de ikke på deg og føler seg ikke akseptert.
Hagen har følgende råd:
1. Straff og trusler fungerer dårlig
«Fordi du oppførte deg så dårlig, blir det ikke noe mer spilling». Kjenner du deg igjen? Mange foreldre bruker straff og trusler som en del av grensesettingen. Straff kan fungere på kort sikt, der og da, men forverre relasjonen på lang sikt. Det lærer ikke barnet å håndtere egne følelser, slik at det er bedre rustet neste gang.
2. Vær tydelig, men fleksibel
Mange foreldre er fastlåste på at de bør være konsekvente, og at de er redde for å tape autoritet hvis de viker. Vær gjerne stødig og rimelig konsekvent, men revurdér grenser underveis hvis barnet kommer med ny informasjon, eller du innser at du eller barnet trenger noe annet i situasjonen.
3. Bruk litt kraft i stemmen
Er du for nølende, oppfattes du som utydelig. Da kan det bli vanskelig å sette grenser. Bruk gjerne litt kraft og styrke i stemmen når du skal sette grenser, uten å bli sint. Tydelig og varm, gjerne litt nøytral.
Hvor går grensen mellom «greit» og «ugreit» sinne? Dette mener ekspertene.
Sagt noe du angrer på til barnet ditt? Her er fem punkter unnskyldningen din bør inneholde.