Har du spørsmål om foreldreliv eller samliv? Skriv foreldreliv@aftenposten.no og få svar fra våre spaltister. Spørsmål gjengis eventuelt kun anonymt.

Først en spoiler alert! Denne teksten avslører viktige detaljer i TV-serien Rådebank.

I NRK-serien Rådebank er selvmord et tema. Vi møter en vennegjeng i Bø i det de skal ut i voksenlivet.

Hovedpersonen Glenn-Tore, eller GT som han kalles, er overveldet av tapet etter at det er slutt med kjæresten Ine. Verden faller sammen, og til slutt tekster han Ine og antyder at han vil ta livet sitt.

Line Marie Warholm, psykologspesialist. Foto: Stein J. Bjørge

Destruktiv adferd

Men han mener ikke at han virkelig vil dø. Det er et uttrykk for den intense smerten han føler. Han klarer ikke å romme den inni seg og utagerer den med aggresjon mot Ine, verden og seg selv i en destruktiv adferd. Det går bra med GT. I sesong to har motstanden og erfaringene gjort GT til en rolig, varm og empatisk ung mann.

I den andre sesongen tar GTs bestevenn, Sivert, livet sitt. Den smarteste gutten i gjengen opplever et stort nederlag når han ikke kommer inn på studiet han ønsker. Vi får også vite at han har mistet moren sin for ikke lenge siden, hun døde av kreft. Han har satt seg i en vanskelig økonomisk situasjon. Det føles uløselig og treffer ham kanskje ekstra hardt fordi han opplever nederlag på flere områder. Siverts selvmord kommer som et sjokk på dem alle. Han var da alltid i så godt humør?

I ettertid demrer det for GT at Sivert varslet selvmordet. Da Siverts mor døde noen år tidligere, kjøpte GT en hel pakke med Lollipop til ham. Før Sivert tar livet sitt, kjøper han en pakke Lollipop til vennene sine. Burde GT tatt hintet?

Fantasert løsning

Selvmord er vanskelig å forutse. For ofte er det nettopp slik som i Rådebank:

  • Noen trusler om selvmord er et uttrykk for en intens indre smerte og en fantasert løsning på problemet – som ikke skal gjennomføres. Noen ganger handler det om å kommunisere til omverdenen hvor vondt man har det.

  • Andre trusler om selvmord er et varsel om at en person vil dø og at det er fare på ferde.

  • Ofte kommer det ikke et forvarsel i det hele tatt.

Det er vanskelig å vite når og hvordan man skal handle. Og for dem som står igjen etter et selvmord, gnager skyldfølelsen: «Hvorfor skjønte jeg ikke?»

Kartlegging av risikofaktorer

I offentlig psykisk helsevern er det forsøkt å lage standarder og manualer som skal hjelpe oss med å vurdere og håndtere selvmordsfare. Kartlegge allmenne risikofaktorer som skal varsle. Slike risikofaktorer kan være:

  • psykisk lidelse

  • rus

  • tidligere selvmordsforsøk

  • tap av/brudd i nære relasjoner

  • tap av selvaktelse/ærekrenkelse

  • manglende nettverk

Vi vet også at flere menn enn kvinner tar sitt liv. Likevel er det svært vanskelig å forutse selvmord. De aller fleste som har treff på en eller flere slike risikofaktorer, tar ikke sitt liv. Samtidig er det også noen som ikke scorer på noen av risikofaktorene, som tar sitt liv.

For som vi ser i Rådebank:

GT opplever brudd i relasjonen til Ine, mangler god kontakt med foreldrene, men har en fin vennegjeng. Han begår ikke selvmord.

Sivert opplever tap av selvaktelse, og han har mistet moren sin. Han har en litt streng, men tilstedeværende far og en fin vennegjeng. Han begår selvmord.

Vi kan ikke vurdere selvmordsfare kun ut ifra listen med risikofaktorer. Risikofaktorene sier oss bare at det er økt risiko, men forteller ikke hvem som vil leve og hvem som vil dø.

Tallene for 2020 illustrerer dette: Under koronapandemiens første fase gikk selvmordstallene litt ned i Norge. På tross av en økning i psykiske helseplager og ensomhet.

Derfor er det så vanskelig å forutse

Psykologspesialist Kristin Østlie skrev i 2018 en doktorgradsavhandling om selvmordsforebygging.

Østlie fant at det er to grøfter å gå i:

  • Å være så opptatt av de allmenne risikofaktorene at terapeuten ikke helt fanger opp det som foregår i pasienten.

  • Å unngå å snakke om temaet selvmord, selv om det er et viktig og aktuelt tema for pasienten.

Som i Siverts situasjon: Du må følge godt med hvis du skal fange opp hva pakken med Lollipop symboliserer. Du må kjenne Sivert for å forstå det. Østlies poeng er altså at hvis terapeuten blir for opptatt av risikofaktorene, er det lett å overse Lollipop-pakken.

Dette kan vi ta med oss ut av klinikken og inn i relasjonene våre.

Hvis tenåringen din sier at han eller hun ikke vil leve mer, blir du selvfølgelig skremt. Men det er viktig å tørre å snakke om det. Vær nysgjerrig på hva som foregår. Er tankene der hele tiden? Still spørsmål. Prøv å forstå hva som foregår.

Hvis du fortsatt er bekymret, bør du skaffe profesjonell hjelp. Men husk at det er mange, særlig blant unge, som tenker på selvmord nå og da, uten at de har noen plan om å gjennomføre det.

Å møte smerten

For å forstå hva som foregår i et annet menneske, må du tørre å møte den andres smerte slik den er. Du må tåle å høre om den, føle den. Uten nødvendigvis å tvinge den inn i kategorier og båser. Det er ikke lett, for vi blir ikke alltid invitert inn. Derfor er det ofte umulig å forutse selvmordet.

I møte med andre mennesker er det én ting som aldri slår feil, selvmordsfare eller ikke: Å ta den andres følelser på alvor. Møte smerten med varme, forståelse og innlevelse. For et menneske i krise er dét viktigere enn du tror.

Har du spørsmål til denne saken? Skriv til foreldreliv@aftenposten.no.

PS. Det finnes hjelp dersom du er bekymret for noen:

  • Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

  • Kirkens SOS: 22 40 00 40

  • Flere hjelpetelefoner finner du her