«Barna mine har bodd hos meg annenhver uke fra de var små. Barnas far flytter utenlands og barna skal nå bo fast hos meg. Endelig får jeg ha barna hos meg hele tiden. Men den nye situasjonen skaper også en del utfordringer: Barna er vant til at jeg prioriterer dem når de er der. For de har jo pleid å dra igjen, slik at jeg da har hatt én uke til å jobbe mer og gjøre mine egne ting. Når vi er sammen, sørger vi for at det er hyggelig. Om irritasjonen vokser, tenker vi nok alle tre at det snart er pappa-uke. Vi unngår de store konfrontasjonene, for det går jo over. Nå skal de bo hos meg på fulltid, hvordan skal jeg håndtere endringen?»

Dette spørsmålet dukket opp i terapirommet hos meg. Og det reiser et annet interessant spørsmål.

Er vi foreldre på en annen måte når vi har barna boende hos oss hele tiden enn når vi har dem på deltid?

Intenst samvær

Mange barn i dag bor i to hjem. Det er vanlig. Derfor reflekterer vi kanskje ikke så mye over hvordan det oppleves. Men det er en omstilling som skal til hver uke. Det kan være sårt å komme til pappas hus når pappas nye stebarn bor der hele tiden, og er mer sammen med pappa enn du er selv. Eller å komme inn i mammas familie der det finnes nye, små halvsøsken.

Det er lett å føle seg utenfor, du er aldri helt hjemme noe sted.

Noen føler seg utenfor, andre er veldig sett der de er. Mange foreldre er intense i foreldrerollen og i kontakten med barnet. Man må jo benytte sjansen før barnet drar igjen. Det kan være vanskelig å tåle at tiden renner av sted uten at man får skikkelig kvalitetstid sammen. Det kan være en stressende måte å leve på for barna. Alt føles viktig hele tiden. De får jo aldri en uke med voksenfri.

Psykolog Line Marie Warholm gir råd til en mor som snart får aleneomsorgen. Foto: Stein J. Bjørge

«Femti-femti» oppleves annerledes for barna

Når man har begge foreldre tilgjengelig hele tiden er det lettere å ta dem for gitt. Som Karl Ove Knausgård er inne på når han beskriver farsrollen i romanen Min Kamp: Det er noe fint med det å være en far som vaker i bakgrunnen av barnas liv.

Selv hører jeg ofte barn med to hjem som sier at de alltid savner noen. De mangler alltid den ene. Det gjør at relasjonen til foreldrene kommer mer i forgrunnen i livet. På godt og vondt.

Det er mye som er fint med et tettere forhold mellom voksne og barn. Men det kan også bli for vennskapelig og gjøre det vanskelig for barnet å vende oppmerksomheten ut mot livet utenfor familien.

Å bo «femti-femti» er en relasjonserfaring som er annerledes enn det er å ha foreldre som bor sammen. Et barn som hver uke får «pause» fra den ene forelderen, behøver ikke å tåle foreldrene sine i samme grad.

Den teite moren braser ikke inn på rommet igjen og igjen. For plutselig er det pappauke og da er det ikke irritasjonen, men savnet, man kjenner på. Vi kan undre oss over hva dette gjør med barnas evne til å stå i relasjoner over tid og tåle den slitasjen en relasjon utsettes for når man er sammen hele tiden. De skal jo antagelig ikke leve «femti-femti» med sin fremtidige partner.

– Jeg har fungert som servicestasjon for barna

I situasjonen som moren på kontoret mitt opplever nå, kommer ikke pappauken. Derfor må de finne ut av det med hverandre på en annen måte. De må regulere nærhet og avstand, sette grenser for hverandre. Mamma må jobbe, trene og treffe venner. Selv om barna er hos henne. Men klarer hun det? Og hvordan vil barna reagere på de nye grensene hennes?

«Jeg har fungert som servicestasjon for barna. Det er ikke bra, hverken for dem eller meg. Og nå blir det jo umulig å fortsette på den måten. De må bidra mer hjemme, de kan ikke lenger leve som om de bor på hotell», reflekterer hun.

For foreldre med delt omsorg er det mange følelser som kan melde seg. I terapirommet ser jeg mye skyldfølelse for oppbrutte familier, dårlig samvittighet for at man ikke er der hele tiden og selvfølgelig mye savn. Slike indre tilstander påvirker evnen til å sette grenser for barna og stille krav til dem. Pasienten min har vansker med å sette grenser for alle rundt seg, så dette er en anledning for henne til å ta grep på flere områder.

Her er noen nyttige punkter vi kom frem til:

  1. Snakk åpent om den nye situasjonen: «Nå som dere skal bo her hele tiden, må vi snakke litt om hvordan vi skal ha det sammen. Det blir en annerledes hverdag både for dere og for meg.»

  2. Dette er en fin anledning til å gi barna erfaringer med å kommunisere grenser og behov. Du virker som en rollemodell når du kan snakke åpent om relasjonene, og barna får øvd seg i både å formidle og ta imot korreksjoner og kritikk – noe som er viktig for dem å ha med seg i andre relasjoner.

  3. Tenk over hvilke endringer du ønsker deg, og fortell barna hvilke forventninger du har til dem. Hold fast på endringene selv om barna gjør opprør. De bare sjekker ut om du virkelig mener det.

  4. Hvis du synes at det er vanskelig å sette grenser og formidle forventninger har du antagelig veldig godt av det.

  5. Spør barna hvilke ønsker de har til den nye situasjonen. Det er lettere å få til en god prosess hvis barna har eierskap til den.

  6. Vær tålmodig. Endringer og overganger er en påkjenning og det kan ta tid før dere finner den nye rytmen.

Spørsmål i denne spalten kommer fra lesere eller fra psykolog Line Marie Warholms terapirom. Alle spørsmål er klarert med innsender/pasient og er anonymisert. Har du et spørsmål du vil ha psykologens svar på? Skriv til foreldreliv@aftenposten.no