– Babyer ler fordi de er elsket. Det er det enkle svaret. Den beste måten å få en baby til å le på, er å ta dem seriøst.
Utviklingsspykolog Caspar Addyman har forsket på babyers adferd siden 2005, men det var først i 2012 han begynte å ta babylatteren på alvor.
For hvorfor skulle alle bare forske på det første språket, hva foreldre gjør feil, hva babyer ikke liker, hva som kjeder dem (som han skrev doktorgrad om), når man kunne utforske hva som gleder dem? Addyman bestemte seg for å dykke ned i den positive kommunikasjonen som eksisterer før språk.
Addyman leder Goldsmith Infant Lab i London i tillegg til å være foreleser i psykologi. Vi treffer ham via Skype fra hjemmekontoret i London, som har vært basen det siste året.
Midt i koronalockdown ga han også ut boken The Laughing Baby som oppsummerer både hans og andres forskning på hva som gjør babyer så lykkelige at de spruter ut i latter.
1500 foreldre i 62 land
Babyer elsker overraskelser, med unntak av når de ikke gjør det (blir skremt). Og grensen mellom morsomt og skremmende beveger seg hele tiden. De er utrolig nysgjerrige, samtidig som de blir lei veldig fort. Oppmerksomhetsvinduet er lite. Addyman gikk bredt ut da han samlet inn sine første latterdata.
Han startet å samle inn data i 2012–2013 ved å få over 1500 foreldre i 62 land til å svare på spørsmål som når babyen lo for første gang, hvilke situasjoner de synes er morsomst, og hvilke leker som lokker frem latteren. Alt dokumentert med video.
Flest rapporterte at barna begynte å le i tremånedersalderen. Men det var heller ikke uvanlig at de ikke startet før etter seks-syv måneder. Addyman understreker at det ikke er noen «riktig» alder for latterens debut. Det varierer fra barn til barn.
Den suverene lattervinneren
Ett av spørsmålene de stilte foreldrene i undersøkelse, var: Hva er den ene tingen som garantert får babyen din til å le?
Det var én suveren vinner, med flere «stemmer» enn de fire neste på listen til sammen: Kiling.
Etter fulgte «peekaboo» (borte – titt tei!), morsomme lyder, morsomme ansikter og andre mennesker som ler. Så, hvorfor kiling?
– Vi tenker kanskje at det viktige er å gjøre morsomme ting for å få babyen til å le. Jeg tror vi undervurderer hvor viktig fysisk kontakt er. Eller, kanskje vi voksne nå har skjønt det etter ett år med lockdown. Vi trenger en klem, ler Addyman.
Men hvor går egentlig grensen for hvor mye kiling som er lov? For noen kan det oppleves som plaging. Addyman har drevet nettsiden laughingbaby.info i drøyt ti år, og den mest populære posten er «Should we tickle babies?». Hvordan vet vi sikkert at de liker det? Ler de av ren frykt, og er det egentlig bra?
– Få voksne liker å bli kilt, derfor tenker vi at det kan være plagsomt for babyer og. Men for babyer går det veldig raskt over i gråt hvis de ikke liker noe. De sier tydelig i fra, sier Addyman.
Vi spurte leserne hva som får deres babyer til å le. Her er noen glimt (HUSK LYD!):
Her har foreldrene fanget 2 måneder gamle Bo Henriks første latter på film. Trikset var et «atsjo!»:
Den ultimate spedbarnskomedie
Skal Addyman oppsummere svaret på hva babyer ler av i ett ord, er det «mennesker». De er født sosiale, og det er ingenting som fascinerer dem mer enn andre mennesker. Sånn sett er «titt-tei»-lek den ultimate spedbarnskomedie, mener utviklingspsykologen.
Han har spurt foreldre i 20 land om hva som er den ene leken som lokker frem latter, og «titt-tei» (peekaboo) går igjen på tvers av landegrensene. Babyene elsker den fra 5–6 måneder og synes den er morsom til de er ca. 2 år.
– Den viser viktigheten av latter for å kommunisere det som er positivt når man ikke har språk ennå. Og aller viktigst, det er en lek der du har foreldrenes fulle oppmerksomhet og øyekontakt. Det er den enkleste formen for kommunikasjon, sier Addyman.
Ler åtte ganger så mye i selskap med andre
I en studie med litt eldre barn (2–4 år), undersøkte Addyman og kolleger betydningen av andre mennesker til stede. De viste en tegnefilm for barnet alene, sammen med én til, eller i en gruppe med 4–6 personer. Hadde det noe å si for om barna lo?
– Vi talte smil og latter, og fant at de lo åtte ganger mer hvis det var andre til stede. Det spilte ingen rolle om det kun var én til eller fire. Det viser at de ikke ler fordi de kopierer andre, da hadde de ledd mer jo flere som var til stede, sier Addyman.
Han mener eksperimentet viser at latterens hovedhensikt hos små barn er kommunikasjon av noe virkelig positivt.
Ole (6 måneder) ler spesielt av storebrors påfunn. Latteren kommer gjerne etter et overraskende element eller lyd:
En kan vel driste seg til å si at man er laget av gråstein hvis man ikke trekker på smilebåndet eller finner det minste glimt av glede av å se eller høre babylatter. Youtube renner over av eksempler. Addyman mener han har sett de aller fleste.
Kan de til og med trumfe kattevideoer i popularitet? For over 115 millioner har sett klipp med baby som gapskratter av papir som blir revet. Over 18 millioner har mest sannsynlig ledd med babyen fra 2006 som ler seg skakk av lydene «pling» og «plong».
Leon på 1 år ler godt når mormor er med på leken:
Hva har overrasket Addyman mest i sin forskning på babylatter?
– Jeg hadde en forutinntatthet om at det måtte skje noe morsomt for at babyene skulle le. Men det er ingen vits i å veive med ting foran ansiktet deres. Nøkkelen er full oppmerksomhet fra den voksne.
Har du tips til temaer som gjelder barn og familieliv? Send en e-post.
Barnepsykolog: Tre metaforer som kan forbedre barnets empati, selvfølelse og oppførsel