Den gulmalte sveitservillaen fra 1903 ligger i Valevåg, lengst sør i Hordaland.
Det var her komponisten Fartein Valen hadde sine røtter. Her hadde han basen alle årene han oppholdt seg andre steder, enten det var i Stavanger, Berlin, Paris eller Oslo.
Siste delen av livet, mens han skrev alle de største verkene, bodde han her. Det var hit han alltid lengtet tilbake.
– Det er en arv som både forplikter og gir, sier grandnevø Fartein Valen-Sendstad om å ha en feriebolig som også er en halvoffentlig komponisthjem.
– Arven dette huset bærer på, er ikke noe som bare er vår. Det er skapt så mye kultur her som tilhører allmennheten. Vi ønsker at Valenheimen skal være en kulturscene som rommer mange uttrykk, former og sjangre.
Det er en arv som både forplikter og gir.
Brukes av mange
I midten av april var det Valenfestival i Haugesund, og som vanlig er noen arrangementer lagt hit til den røde rokokkostua med komponistens eget piano. Nordic Voices har sunget her, Tine Ting Helseth og Ole Edvard Antonsen har spilt her, listen er lang.
Komponister og musikere bor her i perioder. De komponerer, rusler kanskje en tur ned til kirkegården ved havet, lukter på rosene i hagen eller passer på kaktusene i vinduskarmen.
Stuene som er fulle av kunst og gamle stilmøbler, er arena for intimkonserter og kirkekaffe. Valenheimen Kulturscene har de siste årene startet opp nye aktiviteter som lokker inn barnefamiliene. Arrangementet Bok og Bolle trekker 40–50 små og store, og folk med bakgrunn fra både kunst, litteratur og teater er involvert.
Paret pusset opp 1400 kvadratmeter stor villa: – Vi dro dit, gikk inn, og mistet nesten pusten
Husker hendene
– Jeg husker de myke hendene hans. De var så ulike fars store og sterke never, forteller Valen-Sendstad.
Han var bare fire år da grandonkelen han er oppkalt etter, døde.
– Oss to, hånd i hånd for å se på hesten. Jeg vet at dette minnet er mitt, det er ikke bare en av alle historiene jeg hørte om ham, sier Valen-Sendstad og fortsetter:
– Husk at det var mange myter rundt Fartein Valen allerede mens han levde. Han så nok litt puslete og svak ut, men hadde både trøkk og tæl. Han sluttet for eksempel ved musikkhøyskolen i Berlin fordi han syntes musikkutdanningen der var alt for konservativ. På det tidspunktet var den ansett for å være musikkens høyborg i Europa. Han gikk alltid sine egne veier.
Nødvendig renovering
Da Farteins foreldre i 1957 flyttet til Moi, hjalp slektninger til med vedlikeholdet av hjemmet og eiendommen. Grandnevøen, Fartein Valen-Sendstad, tok etter hvert over mye av dette og ble hovedeier i 1986. Den høsten møtte han Sølvi Vinnes.
– Historien om den fantastiske Valenheimen var omtrent den første replikken hans, sier Vinnes og ler.
– Jeg så for meg en praktfull eiendom og enda mer imponerende hus. Og ble nok skuffet.
Rosehagen var forsvunnet under et overgrodd villnis. Huset bar tydelige preg av oppussingsrunder på 50- og 60-tallet. Alle lagene med linoleum og respatex, veggplater og vinyl hadde gjort huset mindre trekkfullt og kaldt, men den staselige sveitservillaen var ikke lett å få øye på lenger.
– I starten turte vi ikke gjøre så mye, våget nesten ikke flytte på ting. Alle mente jo noe om dette huset, sier Vinnes.
Tidlig på 90-tallet bestemte de seg for å gå i gang med en skikkelig renovering. De fikk hjelp til å velge tidsriktige farger av konservator Knut Limseth som tidligere hadde jobbet for Stortinget.
Tord og Guro Steine Letting ønsket å utnytte tomtens potensial fremfor å flytte. I dag har de tre ekstra stuer.
Villa Gjennomtrekk
Det var komponistens søster, Sigrid, som bodde her lengst. Ugifte Sigrid hadde kontroll og orden på alt. Når broren hadde med seg gaver hjem fra reisene sine, la hun små huskelapper i souvenirene: Serviset kjøpte Fartein i Oslo. Vasen er fra Paris.
– Det bodde aldri barn i dette huset, bare voksne. Det var aldri behov for å erstatte eller rydde plass til noe nytt, forteller Vinnes.
Oppussingsjobben var derfor rene skattejakten, men det har aldri vært et mål å gjøre det om til et museum.
Ekteparet bor i Sandnes og reiser til Valenheimen minst én helg i måneden, Fartein oftere. En uke hver sommer samler de barn, svigerbarn og barnebarn, og da er huset bare deres. Resten av året lever Valenheimen opp til kallenavnet den fikk for lenge siden, Villa Gjennomtrekk.
Skatten på mørkeloftet
11. september 1903 var det innflyttingsfest i det store sveitserhuset i Valevåg. Arne og Dorthea Valen hadde vendt hjem etter å ha vært misjonærer på Madagaskar. På hjemgården hans bygde de dette store huset.
Ekteparet var da bestyrere på barnehjemmet for misjonærbarn i Stavanger. Huset i Valevåg hadde nok gjesterom til at alle kunne dra hit på sommerferie. Gjester fra Madagaskar var her også flere ganger.
Sønnen Fartein og datteren Sigrid overtok etter hvert huset. Komponisten bodde her fast fra 1915 til 1924 deretter fra 1938 og frem til han døde i 1952. Sommeren de ryddet mørkeloftet, utviklet Sølvi støvallergi. De hadde gått gjennom eske på eske, kasser og bunker med papirer. Det var da de fant bunkene med gamle kladdebøker, skrevet på gassisk.
Det viste seg at de hadde liggende deler av Madagaskars til da ukjente religionshistorie. Kladdebøkene inneholdt lokale folkeeventyr, sagn og historier som misjonærene ba gassiske preste- og emissærspirer skrive ned.
Materialet ble kopiert og overlevert til myndighetene på Madagaskar i en høytidelig seremoni. Siden er det blitt skrevet minst én doktorgrad på bakgrunn av skatten fra mørkeloftet.