– Hvilken dag er det i dag? Tirsdag? Da er det Oliver som skal ta ut av oppvaskmaskinen og Rebekka og Martinus som har rydding. Oliver har også søppel. Har alle gjort det de skulle?
Kristi Herje Haga (42) ser på tavlen med oversikt over hvem som skal gjøre hva de ulike ukedagene.
Guro Herje Haga (36) rasper gulrøtter. Rebekka Kvarven (14), Emma Kvarven (12), Selma Kvarven (10), Oliver Haga-Pedersen (13) og Martinus Haga-Pedersen (9) har allerede dekket bordet og sitter klar på stolene. Snart er det middag hos familien i Søndre Nordstrand bydel i Oslo.
Dette er en del av vår miniserie om ulike måter å bo på:
Kjøpte sammen
Over 112.000 av totalt 2,3 millioner privathusholdninger i Norge består av mor eller far og barn mellom 0 og 17 år, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Kristi og Guro Herje Haga har valgt en annen løsning.
Søstrene, som opprinnelig kommer fra Fræna i Møre og Romsdal, er skilt og har barna annenhver uke. De har alltid hatt et tett forhold og tilbrakt mye tid sammen. Da begge var på leting etter bolig for noen år siden, fant de ut at de like gjerne kunne bli samboere.
Med hjelp fra TV3-programmet «Boligjakten», fant de den mørkebrune eneboligen i 2014 og flyttet inn sammen.
– For å si det sånn; det var ikke mange som hadde tro på at dette skulle gå bra, forteller Kristi.
Anne Henrikke Hareide og Magnus Oltedal dyrker retrostilen
Lite privatliv
Da søstrene overtok huset, ble en del av stuen gjort om til soverom for å få plass til alle. To av barna sover på samme rom, ellers har alle hvert sitt. I morgenrushet må imidlertid store og små avfinne seg med å dele bad.
De innrømmer at det blir lite rom for egentid.
– Man gir slipp på mye av privatlivet, men det var mest uvant i begynnelsen. Vi har funnet vår interne justis. Rommene våre er private, og det er blitt til at vi gjerne trekker oss litt tilbake der, sier Kristi.
Mye familietid
Likevel: Fordelene med å bo sammen er større enn ulempene.
– For det første liker vi veldig godt å være sammen, det gjør barna også. Det har ikke forandret seg i det hele tatt, sier Kristi legger til:
– Både Guro og jeg er veldig løsningsorienterte, det er en av de store styrkene i forholdet vårt. Vi er positive til hverandres ideer. Det er et veldig lavt konfliktnivå. Går vi på en smell, går vi raskt videre uten å dvele ved det. Vi fungerer rett og slett godt sammen.
– Det sitter langt inne å si: «Vet du hva, dette fungerer ikke», sier Guro.
– Men så er det noen ting man gjør for å unngå at det går til helvete også, da. Vi har for eksempel vaskehjelp annenhver uke, hvert vårt kjøleskap og hver våre skuffer, i tillegg til fellesområdene.
Canadiske Tracy ble forelsket i skandinavisk design da hun møtte ektemannen Ola
– En trygghet å være to
Det å ha en annen voksenperson å diskutere og rådføre seg med, gir søstrene en trygghet i hverdagen.
– Det er utrolig deilig å være to voksne dersom det skulle være noe. Vi har jo hatt perioder med sykdom og bekymringer, og da er det godt å ha en annen voksenperson som du vet er like glad i ungene dine som du selv er, og som ser deg når du trenger det, sier Guro.
Kristi er enig:
– Selvfølgelig er jeg og pappaen barnas nærmeste, men Guro er 90 prosent forelder. Den omsorgen hun har for dem er helt uvurderlig.
Sunniva Sunde Krogseth og Håkon Stensholt henger heller opp bilder enn å male veggen
Nødvendig med toleranse og fleksibilitet
– Vil dere anbefale andre å bo slik dere gjør?
– Ja, virkelig. Det verste som kan skje er at man flytter fra hverandre. Men hvorfor ikke prøve? Jeg tror vi gir ungene noe helt uvurderlig og annerledes. Og så er det dette med å være to voksne når man er alene – ikke minst økonomisk. I stedet for å sitte i hver vår treroms leilighet, har vi fått mye større plass til en billigere penge, sier Kristi.
– Men det er klart; man må ha toleranse, godta at man ikke alltid får det som man vil og se litt gjennom fingrene på enkelte ting. Men slik at det jo i alle samboerskap, legger hun til.
Hun får støtte fra lillesøsteren:
– Man må være innforstått med at det blir mindre privatliv. Man må være fleksibel og åpen for at uforutsette ting kan skje, og man bør kjenne hverandre såpass godt at man vet at både voksne og barn fungerer godt sammen over tid.